Pukka-te

Jeg har enda ikke blitt voksen, ergo jeg drikker ikke kaffe. Men det går derimot ikke en dag uten at jeg drikker te. Min favoritt er Pukka, og jeg vet at flere av mine lesere også er glad i den. Jeg skal derfor komme med en anbefaling til dere. I Norge, enten man kjøper på butikk eller nett, ligger prisen på rundt 60 kroner per pakke. Det er med andre ord en relativt dyr te. I forige uke kom jeg tilfeldigvis over Pukka Herbs egne hjemmeside. Og hold dere fast; for her selger de akkurat den samme teen til ca 20kr(1,95-2,25 pund). Jeg bestilte 10 pakker, og da var jeg fortsatt under den magiske 200 kroners-grensa(handler man for mindre enn 200kr i utlandet, slipper man å betale toll). I frakt kostet det ca 50kr, men hver pakke ble jo fortsatt veldig billig. Frakt regnes heller ikke med i de 200 kronene.

Det var onsdag kveld jeg la inn bestillingen. Regnet med at jeg hadde teen hos meg mot neste helg hvis jeg var heldig. Men der tok jeg feil. Lørdag kom postdama med pakken! Tenk det! Det gikk tre dager fra jeg bestilte fra England til jeg hadde pakken hos meg i Nord-Norge! Om jeg f.eks hadde bestilt samme teen for 59 kroner hos blivakker, hadde det gått minst en uke før jeg hadde fått pakken. Jeg vet ihvertfall hvor jeg skal handle Pukka heretter!

Hvis du er fristet til å gjøre det samme, finner dere nettsiden her.

Noen av dere har kanskje ikke hørt om Pukka før? Det er en 100% økologisk urtete, og firmaet fokuserer på "fair-trade"- altså at arbeidskraften ikke utnyttes. Det finnes veldig mange forskjellige smaker, som passer til tid på døgnet og sinnsstemning. F.eks morning time, night time, love, relax, harmonise osv.

Jeg har en lat søndag. Drikker Pukka, spiser mammas kjeks, tenker tilbake på gode minner med bestemor, henter inspirasjon i interiørblad, surfer på nett, ser sport på tv, retter litt prøver. Jeg sto opp med en stor kul i halsen, så influensa er nok på vei. Har helt innpå med c vitamin og håper på det beste.

Savnet er stort

I går ettermiddag sovnet min kjære bestemor inn, mens bestefar holdt henne i hånden. Hun fikk leve et fantastisk liv. I desember fikk hun feiret sin siste bursdag, den 92. i rekken. Hun fikk hele 72 år sammen med sin store kjærlighet, fikk to barn, en av hver, og fire barnebarn.

Det var overhode ikke uventet at hun tok farvel med oss. Hun har vært mye sprekere enn alderen skulle tilsi, helt til i fjor høst. Da begynte hun å blø fra magen, og de oppdaget en svulst der. En stund klarte de likevel å holde dette i sjakk, og vi fikk en herlig jul sammen med henne. Men blødningene ble desverre bare hyppigere og hyppigere, og kroppen begynte å ikke ville ta til seg næring. De siste ukene har hun fått god pleie på sykehjemmet. Hun var veldig fornøyd med behandlingen hun fikk, men samtidig var hun lei. Det var ikke noe liv for henne å være lenket til sengen. Sist gang jeg møtte henne, snakket hun om at hun gledet seg til å se hva som skjedde etter døden. Hun hadde et håp om å komme til himmelen og gjenforenes med sine kjære som allerede har forlatt oss.

Selv om det ikke var uventet, blir ikke sorgen og savnet noe mindre. Hun var mitt største forbilde. Satte alle andre fremfor seg selv, og gjorde alt for at de rundt henne skulle ha det bra. Snakket aldri stygt om noe eller noen, men så på det positive. Jeg kunne ikke hatt en bedre bestemor. Hun lærte meg så mye. Hvordan vi er mot hverandre og hvilke verdier vi vil ha i livet, å telle og regne, og ikke minst interessen for klær og mat. Noe av det siste hun spurte om før hun sovnet inn, var hvordan årets vårmote var.

Hvil i fred, verdens herligste og snilleste bestemor. Jeg skal passe på bestefar for deg. Stramme han opp hvis han blir for lat, spiser for mye smør eller drikker for feit melk, slik du alltid gjorde. Vi sees <3

Nedtur

I dag kom endelig dagen for timen på sykehuset i Tromsø. Jeg reiste oppover i går, for å være sikker på at jeg rakk timen. Småflyplasser og vinter er ikke alltid den beste kombinasjonen, så det er greit å være på den sikre siden. Jeg har jo også mange nære og kjære i Tromsø, så det er alltid koselig å komme dit. Det er bare så synd at jeg ikke rekker å treffe alle når jeg er der. Denne gangen ble jeg bare hos Christers søster med familie. Hun har 4 små og 1 stor prinsesse, og jeg føler meg som verdens heldigste som får være tanta deres. Men til Kristin, Ingri Marie, Renate og Ian Johannes: beklager så mye at jeg ikke fikk tid til dere denne gangen. Besøket ble kort, og jeg må prøve å roe ned livet mitt litt. Neste gang kanskje?

Det ble et lite sidesprang fra det jeg egentlig skulle fortelle om, nemlig timen på sykehuset. Planen var at jeg skulle møte en fysioterapeut og en lege. Jeg har vært hos begge flere ganger før, men da hver for seg. På agendaen skulle framtiden stå. Og en ny injeksjon i ryggen. Med et lite spørsmålstegn bak, for sist jeg var der, sa han at det ikke var vits å sette flere injeksjoner hvis den heller ikke funket. Men etter å ha vurdert mye fram og tilbake hadde jeg bestemt meg for å be om et siste forsøk på injeksjon. Jeg har jo fått en til å funke før, så jeg vet jo at den kan funke på meg. Og da er det litt vanskelig å bare gi opp.

Jeg hadde gledet meg sånn til denne timen. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, er jeg ikke kommet dit at jeg klarer å slå meg til ro med at jeg må leve med smertene resten av livet, så innerst inne hadde jeg nok også et håp om at legen skulle ha et ess i hånden. Noe jeg ikke har prøvd, som kom til å gi meg et nytt liv. Skuffelsen ble derfor stor da jeg fikk beskjed om at legen var syk. Det er litt Guro i et nøtteskall. Skaper store forventninger, får så å få en forferdelig nedtur. Fysioterapeuten var jo der, så jeg fikk jo treffe henne. Men hun hadde ikke så mye mer å tilby meg enn samtale. Men hun kan jo f.eks ikke sette noe injeksjon.

Det skjer alltid noe når jeg har time på sykehuset i Tromsø. To ganger har legen glemt timen, en gang var han nesten to timer forsinket, og nå altså syk. Ikke misforstå meg. Alle kan bli syk, spesielt i disse influensatider. Det er bare så kjipt når jeg har ventet så lenge på denne timen og reist så langt. I dag sitter derfor smilet litt langt inne...

Legger ved et bilde av en nedtelling jeg og tvillingene på 6 år, som jeg er tante til lagde. De og småsøstrene skal komme alene på påskeferie til oss og besteforeldrene sine, så det er det vi teller ned til. Og tante er så stolt over at de klarte å både vite hvilket tall de skulle skrive og hvordan det skrives. Flinke jentene mine. <3

Smiiiiil

Jeg tror at mange av de som kjenner meg, vil beskrive meg som ei jente med godt humør. Jeg ønsker å være en jente med godt humør. Smil er jo den fineste fasongen på munnen. Og jeg er jo glad og fornøyd. Har verdens beste samboer, en fantastisk familie og verdens beste venner. Jeg har en jobb som jeg gleder meg til å gå til hver eneste dag, og et flott hjem. Med andre ord har jeg mye å sette pris på, som man ikke kan ta for gitt. Men bak smilet skjuler det seg tårer, fortvilelse og sinne. Jeg er kronisk syk og lever med smerter 24 timer i døgnet.

Jeg vil ikke si at smilet mitt ikke er ekte. Men noen dager er det tyngre å smile enn andre. Noen dager er det lett å glemme alt jeg har å sette pris på. Og jeg merker at det blir tyngre og tyngre jo lengre tid som går. 

Jeg får stadig spørsmål om hvordan jeg har det. Da er det veldig enkelt å si at jeg har det bra. Og det er jo delvis sant. Jeg har det jo bra, på grunn av alt jeg nevner i første avsnitt. Jeg ønsker ikke å være ei sur, bitter kjerring som bare sitter og klager. Jeg vil ikke være negativ. Men livet som kronisk syk er langt fra rosenrødt. En god venninne av meg har alltid en tilleggskommentar når hun spør meg hvordan jeg har det. Hun sier "Hvordan har du det, Guro? Og jeg er ikke interessert i den offisielle versjonen, jeg vil vite hvordan du virkelig har det".  

For meg er det viktig å smile. Hvis smertene skal få vinne over smilet, så har jeg tapt. Men av og til må jeg la tårene, fortvilelsen og sinnet slippe til. Det er både viktig og godt å få det ut av kroppen. Det å skrive dette innlegget er en slik utluftning. Jeg får ut det jeg tenker på. 

Prix sitt slagord er "Smiiil- du har gjort en god deal". Jeg føler ikke at jeg har gjort så god deal når det gjelder kroppen. Men jeg smiler likevel. God helg :-)