Å bo i Spania. Del 1: hvordan det hele startet

Jeg og min samboer har fra vi ble sammen, snakket mye om å bo i utlandet. Et varmere land. Ingen av oss er noe fan av vinteren. Det ble lenge med snakket. For det er jo to helt forskjellige ting; det å snakke om noe og det å faktisk gjennomføre det.

Helt tilfeldig, kom jeg over en jobbannonse, rett etter en av disse samtalene våre. De søkte etter lærere ved en norsk skole i Spania. Det var heller ikke en hvilken som helst skole. Det var skolen som ligger 5 minutters kjøring unna mine svigerforeldres leilighet. Jeg og Christer ble derfor enige om at jeg skulle søke. Men jeg skal være ærlig å innrømme at jeg aldri trodde at søknaden skulle føre til noe. Jeg visste jo at slike skoler hadde enormt mange søkere. Jeg ble derfor superoverrasket da jeg en dag fikk telefon fra rektoren ved skolen. De ville at jeg skulle komme på intervju i Oslo.

Her ser dere meg sammen med rektoren.

Jeg var ikke mye høy i hatten, når jeg noen uker senere dro til Oslo. Jeg hadde aldri ført vært på noe jobbintervju, og dette var jo i tillegg en jobb jeg trodde jeg bare kunne drømme om. Når jeg kom til Oslo, ble jeg møtt av en venninne, og hun var sammen med meg helt til jeg gikk inn på intervjuet. Tror aldri hun har sett meg så nervøs noen gang. Men en av mine bedre egenskaper, er at jeg er ganske så flink til å snakke. På godt og vondt. Så den halvtimen intervjuet varte, gikk kjempefort. Jeg snakket kun fra hjerte, og alt jeg hadde forberedt var glemt.

Selv om jeg følte at intervjuet gikk greit, hadde jeg ingen forhåpninger om å få jobben. Jeg hadde også begynt å grue meg litt. Jeg tenkte på alt jeg måtte forlate her hjemme hvis jeg fikk jobben. Foreldre, besteforeldre, storebror, tantebarn, gudbarn, venninner, huset og jobben. Det var derfor med litt blandede følelser jeg mottok telefonen om at jeg fikk tilbud om jobb. Jeg prøvde å ta den enkle utveien. Si til Christer at vi ikke trengte å dra. At det ble for mye styr. Men for han var det ikke noe alternativ. Vi skulle flytte!

Og dermed ble det flytting. I august 2008 satte vi nesen sørover. Og fra det øyeblikket var usikkerheten min borte. Dette skulle vise seg å bli et fantastisk og minnerikt år. Tiden der nede skal dere få høre om i del 2.

Men jeg får stadig spørsmål fra venner som er lærere om jeg anbefaler å prøve ett eller flere slike år. Og det kan jeg med hånda på hjertet. Til alle dere som vurderer å flytte til et annet land. Gjør det! Se på mulighetene istede for hindrene. Dra ut i verden og opplev den! Det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke gjorde...

DNS Malaga. 

Skolen fra framsiden