Jeg begynte ikke i barnehage før jeg var 4 år. Årsaken var at på samme gården, bodde også bestemor og bestefar. Så der var jeg, mens mamma og pappa var på jobb og storebror på skolen. Bestefar var arbeidskar, så han avr stort sett ute. Kjørte traktor, hugde ved, reparerte en bil eller kanskje lagde et kjevle eller ei bakstfjøl. Dermed var det jeg og bestemor som styrte skuta inne. Jeg kunne ikke hatt det bedre. Vi bygde hytte. Da fikk jeg kose meg i hytta, mens bestemor serverte kjeks og saft. Vi lekte butikk, slik at hun lærte meg å telle. OG JEG FIKK LOV TIL Å KLE MEG UT I HENNES KLÆR! Opp gjennom oppveksten var jeg nok til tider mer hos bestemor og bestefar, enn hjemme. De hadde alltid tid til meg, og jeg fikk lov til det meste.
Bestemor og bestefar har vært gift i 65 år, og kjærester i 70. De ble til og med døpt i samme dåpsvann. De er ikke gift fordi å skille seg ikke er et alternativ for den generasjonen. De er gift fordi de elsker hverandre. Bestemor fortalte meg for en stund siden at hun allerede som unge ble opplært til å kalle bestemors far for svigerfar. Så det var nok meningen at det skulle bli de to. Det gir meg troen på ekte og livslang kjærlighet.
De har vært heldige. Fram til i fjor høst hadde ingen av de vært særlig syk. Men siden høsten har bestemor dratt inn og ut av sykehuset. Hun har et magesår og/eller en svulst. Den blør med jevne mellomrom, og det gjør at hun får alt for lite blod i kroppen. Hun blir nedbrutt hver gang hun må på sykehuset, og vi rundt henne ser at hun blir svekket av disse turene. Det er langt å kjøre og mye styr. I går ble jeg oppringt av pappa. Han fortalte at hun hadde blitt sendt med ambulanse til sykehuset igjen. Når hun mister blod, får hjertet det tungt. Et hjerte som har slått i 92 år og 1 mnd begynner å bli sliten, så vi vet ikke hvor mye hun tåler. Jeg blir redd hver gang hun blir sendt på sykehuset. Og trist fordi jeg vet at hun ikke vil dit. Gladnyheten jeg skal frem til, er at jeg akkurat fikk telefon om at hun nå hadde fått komme hjem igjen. Så fort har det aldri gått før. Hun har flere ganger vært på sykehuset i 1 uke. Men nå hadde hun bare fåt blodoverføring, og så blitt sendt hjem igjen.
Når hun har passert 90 år med god margin, kan man si at hun har fått levd livet. Et lykkelig liv i hennes tilfelle. Det er ingen som vet når kroppen ikke klarer mer. Men jeg er glad når hun får være hjemme. Hjemme sammen med bestefar. Da har hun det godt. Så får vi som er rundt henne bare nyte og suge til oss hvert øyeblikk vi har sammen med henne.
Og ja. Bestemor er mitt aller største forbilde <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar