Å bo i Spania, del 2

Som jeg skrev i del 1, har mine svigerforeldre leilighet rett ved siden av skolen jeg fikk jobb på. Det gjorde alt mye enklere for oss når vi skulle flytte nedover. For med boplass, var faktisk det meste på plass.

Utsikten fra leiligheten(en regnværsdag)

Skolen var også en enorm hjelp i flytteprossesen. For å bo i Spania, må han ha noe som kalles NIE-nummer. Det er som et identifikasjonsnummer som utlendinger i Spania må ha, f.eks for å betale skatt. Dette mås økes om på politistasjonen, og vanligvis må man sette av en hel dag for å få dette gjort. Man oppdager for at mentaliteten i Spania er "manana manana". Du kan aldri ha det travelt der! Men tilbake til NIE-nummeret, så ble dette ordnet i en fort, fordi skolen hadde ordnet med booking av tid på politistasjonen. Kontordama var også med oss, slik at vi hadde en tolk. I Spania er det veldig mange som ikke kan engelsk. Det er ikke så rart, for det er bare noen år siden engelsk ble en et skolefag, og alle tv program og filmer er dubbet.

Det verste for meg med å flytte til Spania, var å forlate venner og familie. Heldigvis var de flinke til å besøke oss. Oppholdet ga oss også nye venner for livet. Det blir veldig spesielt når jobben er det nærmeste nettverket man har, og alle er i samme bås. Da får kollegaene dine i tillegg rollen som venn og familie. Vi etablerte allerede kontakt med noen av mine kollegaer sommeren før vi flyttet. Og da vi var på ferie, var vi innom og besøkte to par, som begge ble av våre nærmeste der nede. Det var veldig godt å vite av noen når vi satt oss på flyet. I tillegg traff vi et til par, som også ble venner av oss, på flyet nedover. Og etter vi kom nedover ble vi kjent med verdens herligste ektepar. Jeg jobbet sammen med henne, og de ble til slutt våre reserveforeldre. Dit ble vi stadig invitert på god mat, herlige diskusjoner, mye god vin og dartspilling. Vi lidde med andre ord ingen nød når det gjalt det sosiale. Tvert imot, så har vi aldri vært så sosial som vi var det året.

Som jeg nevnte i forige avsnitt, var våre familier og venner flinke til å besøke oss. Christers søster, tantebarn, mamma og pappa, C´s foreldre, Janne, Jonas og Eira osv. Det var veldig godt å ha å se fram til, for savnet til de hjemme ble til tider stort.

Her hadde vi vårt gudbarn Eira og foreldrene hennes på besøk

Resultatet av dette året, ble at Spania nå er vårt andre hjem. Så snart vi har mulighet, reiser vi nedover dit. Og jeg anbefaler stadig folk å feriere i området. Det er perfekt i mine øyne. Sol, strand, severdigheter, SHOPPING, nært flyplass og godt tilrettelagt for å være aktiv, enten man vil spille golf, sykle, spille tennis, drive med vannsport etc. Hva mer kan man ønske? Og for vår del, har vi i tillegg et nettverk der nede. Vi har alltid noen å treffe. Etter noen måneder der nede var det faktisk sånn at jeg sjeldent gikk på supermarkedet, uten å treffe noen kjente. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje. Men nettverket blir ganske stort, med alle som er involvert i skolen.

Jeg får avslutte slik jeg avsluttet del 1. Et lengre opphold på Costa del Sol kan så absolutt anbefales. Hopp i det, jeg kan nesten garantere at dere ikke blir å angre. Vi drømmer om å en gang senere flytte nedover igjen...