Flatpakke + Guro = uvenner

Det er lite som får fram så mye sinne i meg, som skruing av flatpakker. Jeg beundrer alle dere som synes flatpakker er morsomt. Skjønner ikke hvordan det går an! Vi har jo kjøpt en del nye møbler i det siste. Men jeg har vært heldig. Christer har skrudd og jeg har vært oppsynsmann. Noen må jo ha den rollen også. Levere ut skruer, sjekke tegninger og finne fram rett skrujern.

I formiddag ringte min gode venninne og sa at hun hadde kjøpt bordet til meg på Ikea i går(det jeg skal ha mellom stolene). Jeg klarte selvfølgelig ikke å vente, og kjørte derfor rett ned til henne og hentet det. Problemet var bare at når jeg kom hjem, hadde min kjære dratt bort. Jeg har selvfølgelig ikke tålmodighet til å vente til han kom hjem. Fortalte meg selv at det kun var et lite bord, hvor mye hokus pokus kunne det være med det? Svaret mitt nå er MYE! Hvorfor kan man ikke bare få møblene ferdig satt sammen?

Slik ser det ut nå. Jeg vet det ser nesten ferdig ut. Trodde faktisk en stund at jeg skulle klare det. Problemet var at når jeg skulle feste siste fot, så hadde en svær bolt løsnet. Og for å få den fast, må jeg demontere det meste. Finnes det noe mer demotiverende enn det? Jeg tok derfor en pause nå. En LANG pause. Og begynte å skrive dette innlegget. Blogging er godt for å få ut frustrasjon og følelser! Og stakkars dere må lese dere igjennom den. Men jeg gir meg skjeldent, så bordet skal bli ferdig, koste hva det koste vil.

Oppdatering: bordet er på plass. Har vel og merke jukset litt...

Stua er herved komplett :-) Takk til Bergh-Lund-ekspressen for Ikea-levering <3