Savnet er stort

I går ettermiddag sovnet min kjære bestemor inn, mens bestefar holdt henne i hånden. Hun fikk leve et fantastisk liv. I desember fikk hun feiret sin siste bursdag, den 92. i rekken. Hun fikk hele 72 år sammen med sin store kjærlighet, fikk to barn, en av hver, og fire barnebarn.

Det var overhode ikke uventet at hun tok farvel med oss. Hun har vært mye sprekere enn alderen skulle tilsi, helt til i fjor høst. Da begynte hun å blø fra magen, og de oppdaget en svulst der. En stund klarte de likevel å holde dette i sjakk, og vi fikk en herlig jul sammen med henne. Men blødningene ble desverre bare hyppigere og hyppigere, og kroppen begynte å ikke ville ta til seg næring. De siste ukene har hun fått god pleie på sykehjemmet. Hun var veldig fornøyd med behandlingen hun fikk, men samtidig var hun lei. Det var ikke noe liv for henne å være lenket til sengen. Sist gang jeg møtte henne, snakket hun om at hun gledet seg til å se hva som skjedde etter døden. Hun hadde et håp om å komme til himmelen og gjenforenes med sine kjære som allerede har forlatt oss.

Selv om det ikke var uventet, blir ikke sorgen og savnet noe mindre. Hun var mitt største forbilde. Satte alle andre fremfor seg selv, og gjorde alt for at de rundt henne skulle ha det bra. Snakket aldri stygt om noe eller noen, men så på det positive. Jeg kunne ikke hatt en bedre bestemor. Hun lærte meg så mye. Hvordan vi er mot hverandre og hvilke verdier vi vil ha i livet, å telle og regne, og ikke minst interessen for klær og mat. Noe av det siste hun spurte om før hun sovnet inn, var hvordan årets vårmote var.

Hvil i fred, verdens herligste og snilleste bestemor. Jeg skal passe på bestefar for deg. Stramme han opp hvis han blir for lat, spiser for mye smør eller drikker for feit melk, slik du alltid gjorde. Vi sees <3