Nedtur

I dag kom endelig dagen for timen på sykehuset i Tromsø. Jeg reiste oppover i går, for å være sikker på at jeg rakk timen. Småflyplasser og vinter er ikke alltid den beste kombinasjonen, så det er greit å være på den sikre siden. Jeg har jo også mange nære og kjære i Tromsø, så det er alltid koselig å komme dit. Det er bare så synd at jeg ikke rekker å treffe alle når jeg er der. Denne gangen ble jeg bare hos Christers søster med familie. Hun har 4 små og 1 stor prinsesse, og jeg føler meg som verdens heldigste som får være tanta deres. Men til Kristin, Ingri Marie, Renate og Ian Johannes: beklager så mye at jeg ikke fikk tid til dere denne gangen. Besøket ble kort, og jeg må prøve å roe ned livet mitt litt. Neste gang kanskje?

Det ble et lite sidesprang fra det jeg egentlig skulle fortelle om, nemlig timen på sykehuset. Planen var at jeg skulle møte en fysioterapeut og en lege. Jeg har vært hos begge flere ganger før, men da hver for seg. På agendaen skulle framtiden stå. Og en ny injeksjon i ryggen. Med et lite spørsmålstegn bak, for sist jeg var der, sa han at det ikke var vits å sette flere injeksjoner hvis den heller ikke funket. Men etter å ha vurdert mye fram og tilbake hadde jeg bestemt meg for å be om et siste forsøk på injeksjon. Jeg har jo fått en til å funke før, så jeg vet jo at den kan funke på meg. Og da er det litt vanskelig å bare gi opp.

Jeg hadde gledet meg sånn til denne timen. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, er jeg ikke kommet dit at jeg klarer å slå meg til ro med at jeg må leve med smertene resten av livet, så innerst inne hadde jeg nok også et håp om at legen skulle ha et ess i hånden. Noe jeg ikke har prøvd, som kom til å gi meg et nytt liv. Skuffelsen ble derfor stor da jeg fikk beskjed om at legen var syk. Det er litt Guro i et nøtteskall. Skaper store forventninger, får så å få en forferdelig nedtur. Fysioterapeuten var jo der, så jeg fikk jo treffe henne. Men hun hadde ikke så mye mer å tilby meg enn samtale. Men hun kan jo f.eks ikke sette noe injeksjon.

Det skjer alltid noe når jeg har time på sykehuset i Tromsø. To ganger har legen glemt timen, en gang var han nesten to timer forsinket, og nå altså syk. Ikke misforstå meg. Alle kan bli syk, spesielt i disse influensatider. Det er bare så kjipt når jeg har ventet så lenge på denne timen og reist så langt. I dag sitter derfor smilet litt langt inne...

Legger ved et bilde av en nedtelling jeg og tvillingene på 6 år, som jeg er tante til lagde. De og småsøstrene skal komme alene på påskeferie til oss og besteforeldrene sine, så det er det vi teller ned til. Og tante er så stolt over at de klarte å både vite hvilket tall de skulle skrive og hvordan det skrives. Flinke jentene mine. <3