Det nærmer seg morsdag. Jeg er egentlig ikke noe stor fan av slike dager. Føler at det er feiringer som handelsstanden har startet, for å få ekstra salg. Men jeg har gode minner fra denne dagen fra mine barndomsår. Hvert år ville jeg gi mamma kaffe og frokost på senga. Det var jo det "alle" gjorde. Jeg gjorde et forsøk hvert år også, men mamma hadde angst for smuler i senga, og ville derfor aldri ha frokosten der.
Som unge, var jeg nok i overkant avhengig av mammaen min. Jeg var såpass avhengig av henne at jeg ikke klarte å sove over hos venninner. Og enda værre var det hvis mamma fant på at hun skulle reise bort. Jeg husker med gru tilbake til ei av helgene i august hvert år. Pappa spilte(og gjør det fortsatt) fotball, og hvert år i august var laget hans med på NNM for oldboyser. Dvs at mamma og pappa reiste bort. Det var krise. Ei helg uten mamman min føltes som verdens undergang. Et år klarte jeg å spore opp hvilket hotell de bodde på, og ringte de i tide og utide(det var før mobilens tid). Stakkars mamma og pappa!
Heldigvis vokste jeg dette av meg. Men jeg ser virkelig opp til min mamma, og hun er min viktigste støttespiller. Det går ikke en dag uten at vi snakkes på telefonen. Vi trenger ikke å ha så mye nytt å fortelle. Det er bare en trygghet for oss begge å ha vært i kontakt. Hun er også svært viktig for meg i forhold til mine ryggplager. Hun har selv slitt med ryggen siden hun var ungdom, og vet dermed godt hva jeg går igjennom. Hun gir meg alt det jeg trenger. Støtte, råd, gode ord, ord til ettertanke, en klem, kjærlighet. Kort og godt så veileder hun meg gjennom livet mitt.
Jeg er utrolig glad i mamman min <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar