Eksempel på en av mine kamper

Som jeg har sagt tidligere. Man må være frisk for å være syk. Jeg skal nå gi dere et eksempel på kampene jeg må kjempe:

Vinteren 2011 fikk jeg komme på en avdeling på sykehuset i Tromsø. Det var egentlig et lite skudd i blinde, men etter å ha hørt om noen som hadde fått hjelp der, ba jeg om henvisning dit. Og siden da, har jeg vært der med jevne mellomrom. Jeg går til en utrolig dyktig lege, og innimellom en fantastisk fysioterapeut. Hver gang jeg er der oppe, kommer jeg fornøyd hjem igjen, selv om kanskje smertene ikke er noe mindre. Men jeg føler meg både hørt og forstått. Og det er viktig.

Det er bare det at å få time hos de, er ikke bare bare. Jeg var der sist i november. Da avtalte vi at jeg skulle komme tilbake i uke 3. Jeg har enda ikke vært er... Jeg føler meg som ei ekte maskjerring. Mandag i uke 2 ringte jeg. Da fikk jeg beskjed om at de skulle sende legen min en mail og minne han på det, så skulle jeg få høre. Dagene gikk, og jeg hørte ingenting. Mandag i uke 3 kom, og jeg ringte nok en gang. Beskjeden var den samme. Legen skulle få en mail, og jeg skulle få høre. Man føler seg i overkant masete av å ringe sånn, så selv om mandag i uke 4 kom, så ringte jeg ikke. Men skuffelsen var like stor hver dag jeg så i postkassen, uten at det lå noen innkalling der. Men det nytter ikke å gi seg, så nå når mandag i uke 5 kom, motet jeg meg opp nok en gang, og ringte. Samme beskjed. Så nå går jeg og er like spent hver dag jeg ser i postkassen igjen...I dag, kanskje...

Men jeg lurer på når jeg skal lære. For dette er jo ikke første gang jeg går og venter, og må ringe gang på gang for å etterlyse. Hadde bare alle gjort det de sa de skulle gjøre....

Å jobbe med noe du elsker

Jeg skal ikke pynte på sannheten for at ting skal høres bra ut: hver eneste morgen når vekkeklokka ringer er jeg kjempetrøtt, og jeg drømmer om å bare snu meg rundt og fortsette i min drømmeverden. Men når jeg har innsett at det ikke er så lurt, stått opp og hatt litt vann i ansiktet, er denne følelsen byttet ut med glede. Jeg gleder meg til en ny og givende dag på jobb. Det er en fantastisk følelse å ha funnet et yrke som jeg elsker. Og jeg er utrolig heldig som traff blink på første forsøk.

Jeg var veldig usikker når jeg gikk på videregående, på hva jeg skulle bli. Jeg hadde egentlig planer om å bli fysioterapeut, men begynte å tvile mer og mer. Jeg vurderte fram og tilbake, og tenkte på andre yrker. Flere ganger var jeg innom tanken om å bli lærer, men slo det fra meg like fort. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg er utrolig treisk. Allerede da jeg gikk på barneskolen fikk jeg høre at jeg kom til å bli lærer. Hvem vil vel bli det når de er 12 år, og når atpåtil begge foreldrene dine er det? Svært få, og jeg var intet unntak! Jeg kunne jo ikke bare overgi meg, og la alle disse få rett? Men jeg tok til vettet, og endte da opp med å svelge noen kameler, og søke lærerskolen. 

I 2006 var jeg ferdig utdannet lærer. Det var en skremmende tanke, men samtidig gledet jeg meg veldig. Endelig skulle jeg få praktisere alt jeg hadde tenkt og lært. Problemet var bare at det var vanskelig å få seg jobb. I mine tanker hadde jeg forestilt meg å jobbe med de minste barna. Men når jeg plutselig en dag ble oppringt fra den skolen som den dag i dag er min arbeidsgiver, med spørsmål om å jobbe i ungdomsskolen, kunne jeg jo ikke si nei. Jeg gruet meg veldig, men helt uten grunn! Å jobbe med ungdom er fantastisk! Hvis mine elever representerer framtiden, så kan vi se lyst på den! I år er jeg kontaktlærer til 10.klasse. Det vil si at jeg nå for tiden er fullt opptatt med å veilede hver enkelt av mine 29 diamanter, til å søke den videregående linjen som passer dem best. De har en vanskelig jobb foran seg, for det å bestemme seg for yrke er ikke en enkelt sak. Og selv om vi som lærer, forelder, søsken eller venn kan veilede, så må jo hver enkelt ta sitt eget valg. Når jeg ser frustrasjonen deres, blir jeg enda mer takknemmelig for at jeg traff rett så fort.

Likevel, er jeg langt fra sikker på at jeg fortsatt er lærer hvis du spør meg om 20 år. Selv om jeg stortrives nå, vet jeg jo ingenting om hva morgendagen bringer. Og det er viktig å følge motivasjonen. En umotivert lærer unner jeg ingen.

Historien om ryggen min

Jeg var bare 17 år da jeg for første gang kjente smerter i ryggen. Jeg ble redd med en gang. Jeg har vokst opp med en mor med store smerter i ryggen, og jeg har sett hvordan hun har slitt. Jeg var livredd for at det samme skulle skje meg. Jeg var derfor veldig bestemt på at jeg ville finne ut hvorfor jeg hadde disse smertene. Det skulle vise seg å bli en lang vei, og jeg vet ikke helt om jeg har kommet til enden enda, 11 år etter.

De første årene kom og gikk smertene. Og hver gang de kom, dro jeg til legen. Stort sett nye leger hver gang, og optimistisk som jeg er, var jeg sikker på at nå skulle jeg få svaret på hva det var. Til min store fortvilelse oppdaget jeg at de fleste av legene ikke virket å være like interessert som meg i å finne svaret. En lege satte spesielt spor hos meg. Jeg gikk 3.året på videregående. Uken før hadde jeg også vært til legen, og da fikk jeg utskrevet sterke medisiner for smertene, men de ga seg ikke likevel, og derfor tok jeg da turen på nytt. Etter å ha fortalt historien min sa han: "vil du ha sykemelding eller paralgin forte"? Jeg måtte jo ærlig si at jeg ikke var interessert i noen av delene. Da, som nå, var jeg lite interessert i å være hjemme, det var jo så mye viktig jeg skulle lære på skolen. Og paralgin forte hadde jeg jo. Og det var da han sa setningen som jeg husker som om det var i går: "hva gjør du her , da"?

Smertene har kommet og gått, og jeg har i samme syklus gått inn og ut av legekontor, til fysioterapeuter, manuell terapi, kiropraktorer, spesialister, på opptrening, fått kortisonsprøyter, ja hva har jeg ikke prøvd. Journalen min er full av tanker om diagnoser. Men det den ene legen mente, lo den neste av. Jeg fortsatte kampen og nøt dagene og månedene jeg ikke kjente noe til smertene. Og levde et høvelig normalt liv.

Men så, i september 2009 begynte det å ulme i ryggen igjen. Jeg regnet med at etter noen uker eller måneder ville det forsvinne igjen. Men det skjedde aldri. Vi skriver i dag 29.januar 2012, og smertene er her fortsatt. Den siste diagnosen jeg har fått er hypermobilitetssyndrom. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tror kanskje de er på rett spor.

Jeg har ihvertfall lært en ting gjennom disse 11 årene, og det er at det er helt sant at man må være frisk for å være syk. Stort sett hver eneste undersøkelse og henvisning er en kamp. Men jeg gir meg ikke. Jeg har enda ikke passert 30 år, og kan derfor ikke bare slå meg til ro med så mye smerter. Jeg prøver å leve et så normalt liv som mulig. Førsteprioritet er jobben min. Så kommer samboer, hus og hjem, familie og venner. For tiden er det kun det første jeg klarer. Når jobbdagen er over, er det bare å hvile seg opp for å klare neste dag. Men jeg elsker jobben min! Og heldigvis har jeg fått utdelt verdens herligste samboer, familie og venner som forstår, og som er flink til å stikke innom og være sosial.

Jeg ønsker ikke medlidenhet gjennom å skrive dette. Jeg vil bare at folk skal forstå hva det er jeg sliter med. Forstå hvorfor jeg må avlyse ting og forstå hvorfor jeg ikke kan være med på alt. Hodet og hjertet vil bare mer enn kroppen innimellom....

Hei bloggverden

Blogging er noe de fleste har en mening om. Jeg følger mange blogger hver dag. Det er interessant å følge med i deler av livet til andre mennesker. Ja, jeg innrømmer det, først som sist! Nysgjerrigheten lenge leve!

Jeg har gjort et forsøk på blogging tidligere. Jeg og min samboer bodde 1 år i Spania, og da holdt vi familie og venner oppdatert gjennom bloggen. Det er litt det jeg ønsker nå også, selv om vi for lenge siden kom tilbake til kalde Nord-Norge. Min aller mest trofaste bloggleser i Spania var min mormor, som da var 80 år. Jeg er sikker på at hun kommer til å følge meg trofast også nå, så hei til deg mormor! Og hei til alle dere andre, både kjente og ukjente! Hyggelig at akkurat du stakk innom. Gi meg gjerne en liten kommentar, slik at jeg vet at du har tatt deg tid til å titte innom min blogg.

Det jeg ikke liker i bloggverden, er at mange har en tendens til å vise for mye fra livet sitt, og åpne seg for mye opp. Jeg vet jeg får en utfordring her, men jeg tar den! Noen deler av livet mitt vil jeg nok være ganske så åpen om, mens andre deler aldri vil få plass her. Jeg setter pris på hvis dere som ser på dere selv som mine venner, gir meg et lite hint når eller hvis jeg blir for åpen.