Historien om ryggen min

Jeg var bare 17 år da jeg for første gang kjente smerter i ryggen. Jeg ble redd med en gang. Jeg har vokst opp med en mor med store smerter i ryggen, og jeg har sett hvordan hun har slitt. Jeg var livredd for at det samme skulle skje meg. Jeg var derfor veldig bestemt på at jeg ville finne ut hvorfor jeg hadde disse smertene. Det skulle vise seg å bli en lang vei, og jeg vet ikke helt om jeg har kommet til enden enda, 11 år etter.

De første årene kom og gikk smertene. Og hver gang de kom, dro jeg til legen. Stort sett nye leger hver gang, og optimistisk som jeg er, var jeg sikker på at nå skulle jeg få svaret på hva det var. Til min store fortvilelse oppdaget jeg at de fleste av legene ikke virket å være like interessert som meg i å finne svaret. En lege satte spesielt spor hos meg. Jeg gikk 3.året på videregående. Uken før hadde jeg også vært til legen, og da fikk jeg utskrevet sterke medisiner for smertene, men de ga seg ikke likevel, og derfor tok jeg da turen på nytt. Etter å ha fortalt historien min sa han: "vil du ha sykemelding eller paralgin forte"? Jeg måtte jo ærlig si at jeg ikke var interessert i noen av delene. Da, som nå, var jeg lite interessert i å være hjemme, det var jo så mye viktig jeg skulle lære på skolen. Og paralgin forte hadde jeg jo. Og det var da han sa setningen som jeg husker som om det var i går: "hva gjør du her , da"?

Smertene har kommet og gått, og jeg har i samme syklus gått inn og ut av legekontor, til fysioterapeuter, manuell terapi, kiropraktorer, spesialister, på opptrening, fått kortisonsprøyter, ja hva har jeg ikke prøvd. Journalen min er full av tanker om diagnoser. Men det den ene legen mente, lo den neste av. Jeg fortsatte kampen og nøt dagene og månedene jeg ikke kjente noe til smertene. Og levde et høvelig normalt liv.

Men så, i september 2009 begynte det å ulme i ryggen igjen. Jeg regnet med at etter noen uker eller måneder ville det forsvinne igjen. Men det skjedde aldri. Vi skriver i dag 29.januar 2012, og smertene er her fortsatt. Den siste diagnosen jeg har fått er hypermobilitetssyndrom. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tror kanskje de er på rett spor.

Jeg har ihvertfall lært en ting gjennom disse 11 årene, og det er at det er helt sant at man må være frisk for å være syk. Stort sett hver eneste undersøkelse og henvisning er en kamp. Men jeg gir meg ikke. Jeg har enda ikke passert 30 år, og kan derfor ikke bare slå meg til ro med så mye smerter. Jeg prøver å leve et så normalt liv som mulig. Førsteprioritet er jobben min. Så kommer samboer, hus og hjem, familie og venner. For tiden er det kun det første jeg klarer. Når jobbdagen er over, er det bare å hvile seg opp for å klare neste dag. Men jeg elsker jobben min! Og heldigvis har jeg fått utdelt verdens herligste samboer, familie og venner som forstår, og som er flink til å stikke innom og være sosial.

Jeg ønsker ikke medlidenhet gjennom å skrive dette. Jeg vil bare at folk skal forstå hva det er jeg sliter med. Forstå hvorfor jeg må avlyse ting og forstå hvorfor jeg ikke kan være med på alt. Hodet og hjertet vil bare mer enn kroppen innimellom....