Å jobbe med noe du elsker

Jeg skal ikke pynte på sannheten for at ting skal høres bra ut: hver eneste morgen når vekkeklokka ringer er jeg kjempetrøtt, og jeg drømmer om å bare snu meg rundt og fortsette i min drømmeverden. Men når jeg har innsett at det ikke er så lurt, stått opp og hatt litt vann i ansiktet, er denne følelsen byttet ut med glede. Jeg gleder meg til en ny og givende dag på jobb. Det er en fantastisk følelse å ha funnet et yrke som jeg elsker. Og jeg er utrolig heldig som traff blink på første forsøk.

Jeg var veldig usikker når jeg gikk på videregående, på hva jeg skulle bli. Jeg hadde egentlig planer om å bli fysioterapeut, men begynte å tvile mer og mer. Jeg vurderte fram og tilbake, og tenkte på andre yrker. Flere ganger var jeg innom tanken om å bli lærer, men slo det fra meg like fort. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg er utrolig treisk. Allerede da jeg gikk på barneskolen fikk jeg høre at jeg kom til å bli lærer. Hvem vil vel bli det når de er 12 år, og når atpåtil begge foreldrene dine er det? Svært få, og jeg var intet unntak! Jeg kunne jo ikke bare overgi meg, og la alle disse få rett? Men jeg tok til vettet, og endte da opp med å svelge noen kameler, og søke lærerskolen. 

I 2006 var jeg ferdig utdannet lærer. Det var en skremmende tanke, men samtidig gledet jeg meg veldig. Endelig skulle jeg få praktisere alt jeg hadde tenkt og lært. Problemet var bare at det var vanskelig å få seg jobb. I mine tanker hadde jeg forestilt meg å jobbe med de minste barna. Men når jeg plutselig en dag ble oppringt fra den skolen som den dag i dag er min arbeidsgiver, med spørsmål om å jobbe i ungdomsskolen, kunne jeg jo ikke si nei. Jeg gruet meg veldig, men helt uten grunn! Å jobbe med ungdom er fantastisk! Hvis mine elever representerer framtiden, så kan vi se lyst på den! I år er jeg kontaktlærer til 10.klasse. Det vil si at jeg nå for tiden er fullt opptatt med å veilede hver enkelt av mine 29 diamanter, til å søke den videregående linjen som passer dem best. De har en vanskelig jobb foran seg, for det å bestemme seg for yrke er ikke en enkelt sak. Og selv om vi som lærer, forelder, søsken eller venn kan veilede, så må jo hver enkelt ta sitt eget valg. Når jeg ser frustrasjonen deres, blir jeg enda mer takknemmelig for at jeg traff rett så fort.

Likevel, er jeg langt fra sikker på at jeg fortsatt er lærer hvis du spør meg om 20 år. Selv om jeg stortrives nå, vet jeg jo ingenting om hva morgendagen bringer. Og det er viktig å følge motivasjonen. En umotivert lærer unner jeg ingen.