Eksempel på en av mine kamper

Som jeg har sagt tidligere. Man må være frisk for å være syk. Jeg skal nå gi dere et eksempel på kampene jeg må kjempe:

Vinteren 2011 fikk jeg komme på en avdeling på sykehuset i Tromsø. Det var egentlig et lite skudd i blinde, men etter å ha hørt om noen som hadde fått hjelp der, ba jeg om henvisning dit. Og siden da, har jeg vært der med jevne mellomrom. Jeg går til en utrolig dyktig lege, og innimellom en fantastisk fysioterapeut. Hver gang jeg er der oppe, kommer jeg fornøyd hjem igjen, selv om kanskje smertene ikke er noe mindre. Men jeg føler meg både hørt og forstått. Og det er viktig.

Det er bare det at å få time hos de, er ikke bare bare. Jeg var der sist i november. Da avtalte vi at jeg skulle komme tilbake i uke 3. Jeg har enda ikke vært er... Jeg føler meg som ei ekte maskjerring. Mandag i uke 2 ringte jeg. Da fikk jeg beskjed om at de skulle sende legen min en mail og minne han på det, så skulle jeg få høre. Dagene gikk, og jeg hørte ingenting. Mandag i uke 3 kom, og jeg ringte nok en gang. Beskjeden var den samme. Legen skulle få en mail, og jeg skulle få høre. Man føler seg i overkant masete av å ringe sånn, så selv om mandag i uke 4 kom, så ringte jeg ikke. Men skuffelsen var like stor hver dag jeg så i postkassen, uten at det lå noen innkalling der. Men det nytter ikke å gi seg, så nå når mandag i uke 5 kom, motet jeg meg opp nok en gang, og ringte. Samme beskjed. Så nå går jeg og er like spent hver dag jeg ser i postkassen igjen...I dag, kanskje...

Men jeg lurer på når jeg skal lære. For dette er jo ikke første gang jeg går og venter, og må ringe gang på gang for å etterlyse. Hadde bare alle gjort det de sa de skulle gjøre....