Bra nok?

I min hverdag som ungdomsskolelærer får jeg et ekstra innsyn i hvordan det er å vokse opp i 2012. Det føles jaggu ikke lenge siden jeg selv gikk på ungdomsskolen, men jeg ser med stor skrekk at mye har forandret seg på disse årene. Jeg tror nok at både jenter og gutter har det tøft, men jeg velger nå å fokusere på jentene. Fordi jeg er jente selv. Og fordi jeg tør å påstå at vi jenter er mer kompliserte enn guttene.

Jeg frykter at hvis vi spør dagens jenter i ungdomsskolen om de føler seg bra nok, at de er fornøyd med seg selv, så vil vi bli skremt over andelen som sier bastant nei. De er for tjukk, for tynn, har for små pupper, har stygg nese, gjør det ikke godt nok på skolen, har ikke fine nok klær, for tynt hår eller for korte øyenvipper. I følge dem selv, selvfølgelig. Alle vi voksne rundt dem ser at hver og en er unike og fantastiske. Men de ser ikke det samme i speilet.

Hvorfor er det slik? Det er nok veldig sammensatt, men jeg tror faktisk at en av grunnene faktisk er blogger. Jentene bruker masse tid framfor dataen, og da er blogger en av de tingene de bruker tid på. Hvor de som er perfekte i jentenes øyne poserer i de nyeste klærne og med det nye løshåret de fikk sponset av frisøren. Mange av jentene har også blogger selv. Her prøver de å leve opp til toppbloggerne og skriver om sitt liv. Det er bare så alt for lett for en anonym bak en annen skjerm, å skrive grusomme negative kommentarer. Jeg er sjokkert over mange av kommentarene jeg leser. Ikke misforstå meg. Som norsklærer er jeg veldig glad for at elevene blogger. Det gir skriveglede, og språket utvikler seg i positiv retning. Men alt har sine bakdeler også.

Jeg skal overhode ikke legge all skyld på bloggene. Jentene kan være forferdelig stygge mot hverandre face to face også. Ofte av misunnelse. Ord kan såre forferdelig. Og jeg vet av erfaring at ord kan brenne seg fast i hodet. Det er desverre slik at de negative ordene havner framfor de positive. Hvor ble det av "hvis du ikke kan si noe godt om andre, så la vær å si noe"? Av og til er ikke ord nødvendige for å trykke hverandre ned. Blikk sier mer enn 1000 ord. Det er engang slik at den største delen av vår kommunikasjon kommer fram gjennom kroppsspråket. Her tror jeg mange har en stor jobb å gjøre for å endre seg.

I tillegg studerer og sammenligner ungdommen seg med sine forbilder, bilder i blader,  og tv-serier. Vi som er voksne rundt dagens ungdom har en kjempestor jobb framfor oss. Hvordan kan vi få disse skjønne jentene til å se det vi ser? At de er perfekte og vakre som de er. Og en ting er sikkert. Jo mer man slår sg til ro, og føler seg komfortabel med seg selv, jo vakrere blir man.

Jeg oppfordrer deg som leser dette nå, å gå på badet og se deg i speilet. Si til deg selv at du er vakker. Du er bra nok som du er. Ja, du er faktisk perfekt. Vær fornøyd med deg selv!

En liten oppdatering ett døgn etterpå

Det skjedde en del etter forige innlegg, og jeg var derfor på tur å slette hele innlegget. Men det føltes heller ikke rett, siden alt jeg skrev om TENS fortsatt stemmer. Jeg bare overvurderte meg selv "litt".

Da jeg skrev innlegget, hadde jeg akkurat vært på tredemølla i 30 minutter, og var i lykkerus. Det var deilig å få bruke kroppen litt igjen, og jeg kjente ingen smerter...ENDA. Men de kom, det kan jeg love dere. Jo mer utpå kvelden det ble, jo større ble smertene. Og det endte jo da som det måtte ende: med en søvnløs natt og mange tårer fattigere.

Det blir nok en god stund til jeg og tredemølla ser hverandre igjen.....

TENS

Det begynner å bli en stund siden forige innlegg. Så lenge at jeg har fått spørsmål om jeg har sluttet å blogge. Men, som dere ser, er jeg her fortsatt.

Sist jeg var på sykehuset i Tromsø, ble det bestilt noe som heter TENS til meg. TENS står for transkutan elektrisk nervestimulering. Og nå regner jeg med at dere lle skjønner hva det er. ;-) Jeg tror kanskje at et bilde kan forklare bedre enn ord:

Som dere ser, er det et apparat som består av fire pads som klistres fast på ryggen. Til disse padsene kobler jeg til strøm, og så styres styrke, lengde osv med en fjernkontroll. Gjennom disse elektrodene sendes svake elektriske impulser via nervene til hjernen. Siden jeg fikk det, for to uker siden, har jeg brukt det to ganger hver dag. En gang om morgenen og en gang på ettermiddag/kveld. Og ca 30-40 minutter hver gang.

Jeg har lest at så mange som 70% av de med kronisk smerte, skal ha positiv effekt av dette. Så langt kan det se ut som at jeg er en del av disse 70%. Jeg er så glad! Livet mitt de siste 2,5 årene, har bestått av jobb, sofaen og senga. I påsken hadde vi besøk av småjentene fra Tromsø. Da gikk vi tur, akte, lagde snømann, bakte, ja kort og godt, fikk jeg smaken av å leve et "normalt" liv. Og i dag har jeg klart å gå 30 minutter på tredemølla. Og jada, jeg vet at mange av dere er SUPERFLINKE og trener som bare det. Noen av dere skal jo til og med løpe maraton til sommeren. Da er jo 30 minutter bare en liten oppvarming. Men for meg er 30 minutter på tredemølla en større prestasjon enn som så. Tidligere har det faktisk vært komplett umulig å gjøre det. Lenge før de 30 minuttene hadde gått, hadde jeg segnet om og ikke vært gangfør på lang tid.

Så, hva er det TENS gjør? Jo, den øker produksjonen av endorfiner, kroppens eget morfin. Det sies også at de elektriske impulsene blokkerer smertesignalene til hjernen. Det lindrer smerter her og nå, og kan ikke brukes som forebygging.

Jeg håper bare at jeg har like god virkning, nå når jeg skal starte på jobb etter påskeferien... Kryss gjerne fingrene for meg!

Pukka-te

Jeg har enda ikke blitt voksen, ergo jeg drikker ikke kaffe. Men det går derimot ikke en dag uten at jeg drikker te. Min favoritt er Pukka, og jeg vet at flere av mine lesere også er glad i den. Jeg skal derfor komme med en anbefaling til dere. I Norge, enten man kjøper på butikk eller nett, ligger prisen på rundt 60 kroner per pakke. Det er med andre ord en relativt dyr te. I forige uke kom jeg tilfeldigvis over Pukka Herbs egne hjemmeside. Og hold dere fast; for her selger de akkurat den samme teen til ca 20kr(1,95-2,25 pund). Jeg bestilte 10 pakker, og da var jeg fortsatt under den magiske 200 kroners-grensa(handler man for mindre enn 200kr i utlandet, slipper man å betale toll). I frakt kostet det ca 50kr, men hver pakke ble jo fortsatt veldig billig. Frakt regnes heller ikke med i de 200 kronene.

Det var onsdag kveld jeg la inn bestillingen. Regnet med at jeg hadde teen hos meg mot neste helg hvis jeg var heldig. Men der tok jeg feil. Lørdag kom postdama med pakken! Tenk det! Det gikk tre dager fra jeg bestilte fra England til jeg hadde pakken hos meg i Nord-Norge! Om jeg f.eks hadde bestilt samme teen for 59 kroner hos blivakker, hadde det gått minst en uke før jeg hadde fått pakken. Jeg vet ihvertfall hvor jeg skal handle Pukka heretter!

Hvis du er fristet til å gjøre det samme, finner dere nettsiden her.

Noen av dere har kanskje ikke hørt om Pukka før? Det er en 100% økologisk urtete, og firmaet fokuserer på "fair-trade"- altså at arbeidskraften ikke utnyttes. Det finnes veldig mange forskjellige smaker, som passer til tid på døgnet og sinnsstemning. F.eks morning time, night time, love, relax, harmonise osv.

Jeg har en lat søndag. Drikker Pukka, spiser mammas kjeks, tenker tilbake på gode minner med bestemor, henter inspirasjon i interiørblad, surfer på nett, ser sport på tv, retter litt prøver. Jeg sto opp med en stor kul i halsen, så influensa er nok på vei. Har helt innpå med c vitamin og håper på det beste.

Savnet er stort

I går ettermiddag sovnet min kjære bestemor inn, mens bestefar holdt henne i hånden. Hun fikk leve et fantastisk liv. I desember fikk hun feiret sin siste bursdag, den 92. i rekken. Hun fikk hele 72 år sammen med sin store kjærlighet, fikk to barn, en av hver, og fire barnebarn.

Det var overhode ikke uventet at hun tok farvel med oss. Hun har vært mye sprekere enn alderen skulle tilsi, helt til i fjor høst. Da begynte hun å blø fra magen, og de oppdaget en svulst der. En stund klarte de likevel å holde dette i sjakk, og vi fikk en herlig jul sammen med henne. Men blødningene ble desverre bare hyppigere og hyppigere, og kroppen begynte å ikke ville ta til seg næring. De siste ukene har hun fått god pleie på sykehjemmet. Hun var veldig fornøyd med behandlingen hun fikk, men samtidig var hun lei. Det var ikke noe liv for henne å være lenket til sengen. Sist gang jeg møtte henne, snakket hun om at hun gledet seg til å se hva som skjedde etter døden. Hun hadde et håp om å komme til himmelen og gjenforenes med sine kjære som allerede har forlatt oss.

Selv om det ikke var uventet, blir ikke sorgen og savnet noe mindre. Hun var mitt største forbilde. Satte alle andre fremfor seg selv, og gjorde alt for at de rundt henne skulle ha det bra. Snakket aldri stygt om noe eller noen, men så på det positive. Jeg kunne ikke hatt en bedre bestemor. Hun lærte meg så mye. Hvordan vi er mot hverandre og hvilke verdier vi vil ha i livet, å telle og regne, og ikke minst interessen for klær og mat. Noe av det siste hun spurte om før hun sovnet inn, var hvordan årets vårmote var.

Hvil i fred, verdens herligste og snilleste bestemor. Jeg skal passe på bestefar for deg. Stramme han opp hvis han blir for lat, spiser for mye smør eller drikker for feit melk, slik du alltid gjorde. Vi sees <3

Nedtur

I dag kom endelig dagen for timen på sykehuset i Tromsø. Jeg reiste oppover i går, for å være sikker på at jeg rakk timen. Småflyplasser og vinter er ikke alltid den beste kombinasjonen, så det er greit å være på den sikre siden. Jeg har jo også mange nære og kjære i Tromsø, så det er alltid koselig å komme dit. Det er bare så synd at jeg ikke rekker å treffe alle når jeg er der. Denne gangen ble jeg bare hos Christers søster med familie. Hun har 4 små og 1 stor prinsesse, og jeg føler meg som verdens heldigste som får være tanta deres. Men til Kristin, Ingri Marie, Renate og Ian Johannes: beklager så mye at jeg ikke fikk tid til dere denne gangen. Besøket ble kort, og jeg må prøve å roe ned livet mitt litt. Neste gang kanskje?

Det ble et lite sidesprang fra det jeg egentlig skulle fortelle om, nemlig timen på sykehuset. Planen var at jeg skulle møte en fysioterapeut og en lege. Jeg har vært hos begge flere ganger før, men da hver for seg. På agendaen skulle framtiden stå. Og en ny injeksjon i ryggen. Med et lite spørsmålstegn bak, for sist jeg var der, sa han at det ikke var vits å sette flere injeksjoner hvis den heller ikke funket. Men etter å ha vurdert mye fram og tilbake hadde jeg bestemt meg for å be om et siste forsøk på injeksjon. Jeg har jo fått en til å funke før, så jeg vet jo at den kan funke på meg. Og da er det litt vanskelig å bare gi opp.

Jeg hadde gledet meg sånn til denne timen. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, er jeg ikke kommet dit at jeg klarer å slå meg til ro med at jeg må leve med smertene resten av livet, så innerst inne hadde jeg nok også et håp om at legen skulle ha et ess i hånden. Noe jeg ikke har prøvd, som kom til å gi meg et nytt liv. Skuffelsen ble derfor stor da jeg fikk beskjed om at legen var syk. Det er litt Guro i et nøtteskall. Skaper store forventninger, får så å få en forferdelig nedtur. Fysioterapeuten var jo der, så jeg fikk jo treffe henne. Men hun hadde ikke så mye mer å tilby meg enn samtale. Men hun kan jo f.eks ikke sette noe injeksjon.

Det skjer alltid noe når jeg har time på sykehuset i Tromsø. To ganger har legen glemt timen, en gang var han nesten to timer forsinket, og nå altså syk. Ikke misforstå meg. Alle kan bli syk, spesielt i disse influensatider. Det er bare så kjipt når jeg har ventet så lenge på denne timen og reist så langt. I dag sitter derfor smilet litt langt inne...

Legger ved et bilde av en nedtelling jeg og tvillingene på 6 år, som jeg er tante til lagde. De og småsøstrene skal komme alene på påskeferie til oss og besteforeldrene sine, så det er det vi teller ned til. Og tante er så stolt over at de klarte å både vite hvilket tall de skulle skrive og hvordan det skrives. Flinke jentene mine. <3

Smiiiiil

Jeg tror at mange av de som kjenner meg, vil beskrive meg som ei jente med godt humør. Jeg ønsker å være en jente med godt humør. Smil er jo den fineste fasongen på munnen. Og jeg er jo glad og fornøyd. Har verdens beste samboer, en fantastisk familie og verdens beste venner. Jeg har en jobb som jeg gleder meg til å gå til hver eneste dag, og et flott hjem. Med andre ord har jeg mye å sette pris på, som man ikke kan ta for gitt. Men bak smilet skjuler det seg tårer, fortvilelse og sinne. Jeg er kronisk syk og lever med smerter 24 timer i døgnet.

Jeg vil ikke si at smilet mitt ikke er ekte. Men noen dager er det tyngre å smile enn andre. Noen dager er det lett å glemme alt jeg har å sette pris på. Og jeg merker at det blir tyngre og tyngre jo lengre tid som går. 

Jeg får stadig spørsmål om hvordan jeg har det. Da er det veldig enkelt å si at jeg har det bra. Og det er jo delvis sant. Jeg har det jo bra, på grunn av alt jeg nevner i første avsnitt. Jeg ønsker ikke å være ei sur, bitter kjerring som bare sitter og klager. Jeg vil ikke være negativ. Men livet som kronisk syk er langt fra rosenrødt. En god venninne av meg har alltid en tilleggskommentar når hun spør meg hvordan jeg har det. Hun sier "Hvordan har du det, Guro? Og jeg er ikke interessert i den offisielle versjonen, jeg vil vite hvordan du virkelig har det".  

For meg er det viktig å smile. Hvis smertene skal få vinne over smilet, så har jeg tapt. Men av og til må jeg la tårene, fortvilelsen og sinnet slippe til. Det er både viktig og godt å få det ut av kroppen. Det å skrive dette innlegget er en slik utluftning. Jeg får ut det jeg tenker på. 

Prix sitt slagord er "Smiiil- du har gjort en god deal". Jeg føler ikke at jeg har gjort så god deal når det gjelder kroppen. Men jeg smiler likevel. God helg :-)

Blogger jeg leser. Del 2: interiørblogger

I mitt hjem er jeg ikke tro mot en stil. Jeg synes fort det kan se litt for mye ut som en utstilling, og det blir fort lite personlig hvis man velger kun en stil. Jeg henter derfor inspirasjon fra flere stiler og blander det med personlige ting. Jeg synes "alle" interiørblogger kjører veldig "shabby chic"-stilen, og det er kanskje den stilen man finner minst i mitt hjem. Men en del inspirasjon finner jeg likevel i disse bloggene. Om du har tips til andre blogger, tar jeg gjerne imot!

Tomines hjem. Hun som skriver denne bloggen, driver med import av møbler som hun selger. Veldig mye kult, og selv om mye er shabby chic, har hun også andre stiler. Hun bor i et nybygd, fantastisk flott hus sammen med sin familie. Mye inspirasjon å hente fra hennes hjem!

Hvitstil skrives også av ei som driver interiørbutikk. Hun bor i Narvik med sin familie, og de har kjøpt et hus som de pusser opp. Masse inspirasjon å hente her, siden det er det vi også gjør. Det er litt forskjell på hva man kan gå for av løsninger i et hus man bygger nytt og i et man pusser opp.

Englehvitt er en lokal blogg. Jeg fant den gjennom en reportasje i et boligmagasin. Hun pusser også opp et hjem, og som dere sikkert skjønner ut fra tittelen på bloggen, er det mye hvitt hjemme hos henne. Siden den er lokal, vet jeg jo at jeg også kan få tak i det hun har i sitt hjem.

I tillegg er flere av hverdagsbloggerne som jeg presenterte for noen dager siden innom tema interiør. Spesielt Fotballfrue som akkurat har flyttet fra en liten leilighet til et stort hus på landet. Men også Lene Orvik, som har to leiligheter som hun pendler mellom, med to litt forskjellige stiler.

Jeg følger også noen matblogger. De kommer i del 3.

Bestemors pølsegrateng

Vinterferie betyr rolige og avslappende dager for min del. Kjæresten jobber hele uka, så da blir det hjemmekos, familietid og vennetid på meg. Men det betyr også at jeg har tid til å lage middager som i en travel hverdag tar for lang tid. I dag lagde jeg bestemors pølsegrateng. Altså har jeg fått oppskriften til min bestemor. Jeg husker godt at hun brukte å lage den da jeg var mindre, så det var en av de første oppskriftene jeg ba om å få fra henne. Og siden den er så god, deler jeg den med dere også. Den er veldig lett å lage, men det tar litt tid.

Du trenger:
3 røkte kjøttpølser uten skinn
4 dl melk
litt mel
salt og pepper
2 egg
2 dl makaroni
2 grove knekkebrød

I tillegg er det viktig med kos underveis. I dag ble det en slik underveis i matlagingen.....

Start med å skjær pølsene opp i biter.

Kok opp vann og ha i makaronien. Jeg bruker den som skal kokes i 5 minutter, men 2-3 minutter holder. Den blir jo godt kokt i stekovnen senere også.

Så setter jeg melken på kok. Når den har kokt opp sper jeg på med mel og visper godt, til jeg får en passe tykk saus. Litt tykkere enn en "vanlig" saus. Smaker til med salt og pepper.

Så deler jeg eggene. Hviter for seg og plommer for seg. Hvitene piskes stive med miksmaster, og plommene vispes inn i sausen.

Jeg har så pølsebitene og makaronien i sausen og rører rundt. Til slutt vender jeg forsiktig inn de stive eggehvitene. Helles over i en smurt ildfastform. De to grove knekkebrødene knuses i små biter og strøs over.

Stekes på 200 grader i ca 1 time.

Jeg serverer den med poteter, gulrot og smør.

Fikk du lyst på?

Spent

Nå nærmer det seg ny Tromsø-tur med stormskritt. Har jo endelig fått innkallingen til sykehuset. Avtalen var at jeg skulle ha time der i uke 3, men de har tydeligvis litt annen tidsregning i nordens Paris...

Som overskriften sier, er jeg veldig spent på denne timen. Jeg har siden i fjor sommer fått tre injeksjoner i ryggen med kortison(med en svæææær sprøyte, så svær at jeg ikke har turt å se på den. MEN jeg har kjent den, og den bare må være svær!!!). Den første jeg fikk ga meg kjempegod effekt, og jeg fikk noen gode uker etterpå. Men de neste to har jeg kun hatt en dårlige effekten av(en uke med ekstra vondt). Så nå tror og frykter jeg at legen sier at jeg ikke får flere...Ønsker meg så gjerne den effekten jeg hadde på første, men han sa sist gang at hvis jeg ikke fikk effekt av den, var det ikke vits med flere...

Jeg er også spent på om han kan ha kommet på noe annet lurt. Og revolusjonerende. Sjansen er nok veldig liten, men jeg er fortsatt på det stadiet hvor jeg lever i håpet, og er på søken etter å bli bedre. Et stadium de på smertekurset sa det ikke var bra å være i. Men jeg klarer ikke å slå meg til ro med å skulle ha det sånn som nå resten av livet. Ikke enda. Det er jeg alt for ung til.

Blogger jeg leser. Del 1: hverdagsblogger/moteblogger

Jeg har en bukett med blogger som jeg bare må innom hver dag. Noen av de til og med flere ganger for dag. De fleste har dere nok hørt om eller kanskje til og med leser fast selv, mens andre er nye for dere. Jeg anbefaler ihvertfall alle sammen, så ta turen innom og se om de er interessant for dere også.

Lene Orvik. Hun går nok under kategorien moteblogger, men jeg vil mer si at hun er en allround-blogger. I tillegg til klær, sko og mote, blogger hun også om hverdagen sin, maoppskrifter og interiør. Kort og godt alt som opptar henne. Hun er også den mest positive bloggeren jeg vet om, så man blir i godt humør av å lese den. Min aboslutte favorittblogg.

Lene Orvik

Fotballfrue. Norges desidert største blogger hvis vi ser på antall lesere. Hun blogger mye om lavkarbokosthold, så det er egentlig rart at jeg er fast leser, siden jeg overhode ikke er noe fan av det. Men i tillegg blogger hun mye om mote, trening og hverdagsliv. I det siste har hun også begynt å fokusere på interiør, og det er vel her hun treffer meg mest.

Fotballfrue Caroline Berg Eriksen

Anette Marie. Dette er også en typisk hverdagsblogg. Merker at jeg liker de best, kanskje mest pga variasjonen i det de skriver om. Anette Marie er alenemamma til ei lita jente på 2 år. I tillegg er hun student og fotograf. Noen kjenner kanskje ansiktet hennes igjen fra den store floppen på tv2: Bingo Bingo.

Anette Marie

Nette Nestea. Nok en blogger med navn Annette. Hun skriver mest om mote, men også hverdagen sin. Hun er student, og reiser utrolig mye. Det er inspirerende å lese om alle stedene hun besøker, og noen havner på min ønskeliste.

NetteNestea- Annette Haga

I tillegg har jeg en venninne som skriver blogg. Den må jeg selvfølgelig lese. Men hun skriver nok om mye som kan interessere de fleste av dere. Livet som mamma, kone og datter, trening, mat og ellers hverdagsliv er stikkord som passer henne. Bloggen finner dere her: http://mariazlilleverden.blogg.no/

Jeg har også noen interiørblogger som jeg leser. Det kommer et eget innlegg med linker til dem.

Nye sko

Som mange av dere vet, har jeg kanskje litt over gjennomsnittet interesse for sko. Det kommer stadig nye sko i min samling. Jeg tror nok det mest vanlige spørsmålet jeg får er "hvor mange par sko har du egentlig"? Svaret er at jeg ikke har peiling. Jeg tør i grunn ikke å telle...

Men stort sett alle skoene mine har en ting til felles. De mangler hæl. Ikke fordi jeg ikke synes hæl er fint, for det gjør jeg så absolutt. Men ryggen min nekter meg å bruke de. Det tar ikke lange tiden fra skoene er kommet på foten til ryggen sier ifra. Jeg har derfor egentlig gitt litt opp å kjøpe sko med hæl. Men nå når jeg var i Bodø på kurs, måtte jeg selvfølgelig innom min absolutte favoritt når det gjelder skobutikker(hvis vi ser bort fra nettbutikkene): Bianco. Her forelsket jeg meg totalt i to par sko. Med hæl. Jeg prøvde de, men slo de egentlig fra meg, akkurat pga hælen. Uten at jeg sa det til henne. Men så sa hun plutselig, at hun aldri brukte å gå med hæl, spesielt ikke på jobb, for hun ble så sliten i føttene. Men akkurat de skoene jeg prøvde hadde både hun og alle hennes kollegaer, og hun kjente ikke at hun hadde gått med hæl når arbeidsdagen var over. Da var jeg solgt. Hæl er jo så fint at jeg bestemte meg for at det var verdt et forsøk til, og jeg gikk ut av butikken med to par nye sko.

Jeg har nå testet ut skoene. En hel dag, fra morgen til kveld, med hver av skoene. Med relativt mye gåing og ståing. Resultatet ble overraskende, men positivt. Når dagen var over hadde jeg veldig vondt i ryggen, men overhode ikke mer enn jeg har etter en dag med joggesko. Hurra!!!

Det ble litt dårlige bilder, fant ikke minnekortet i farta, så måtte bare bruke macen.

Koselige dager

Denne uken har jeg hatt mange koselige dager. Onsdag og torsdag var jeg på mestringskurs i regi av smerteenheten på sykehuset i Bodø. Det var veldig godt og trivelig å treffe andre som er i samme situasjon som meg. Jeg fikk flere aha-opplevelser. Med kroniske smerter tenker man mye rart. Det var da godt å høre at jeg ikke er alene med disse tankene. Det er faktisk helt normalt. Jeg fikk også en del å tenke på, av forelesningene fra fagpersonene. Jeg må vurdere hva som må tømmes ut av glasset mitt. Det er ikke sikkert at det er dråpen som får det til å renne over som burde tas bort, men heller noe lenger ned i glasset...

Mamma er jo fra Bodø, så jeg har en god del slekt der. Så om kvelden tok jeg drosje og besøkte min mormor. Det var kjempekoselig å se henne igjen, og hun vartet meg opp med kveldsmat. Brødskiver og nystekte vafler. Onkel og tante kom også innom. Det var en utrolig koselig kveld. Takk for den mormor, Fay Rita og onkel Boa. Jeg er kjempeglad i dere <3

Etter to dager på kurs, satt jeg kursen innover til Saltdal. Jeg kjørte rett innom på Rognan og besøkte bestemor på sykehjemmet. Det var ubeskrivelig godt å se henne igjen og gi henne en klem. Når jeg dro herifra for to uker siden trodde ikke bestemor selv at hun kom til å være i live når jeg kom hjem nå. Men heldigvis tok hun feil. Det var godt å se at hun har det så bra på sykehjemmet. Personalet er kjempeflink og tar seg godt av henne. Det er også godt å høre at hun ikke har smerter, selv om det går mot slutten.

Bestefar ble dårlig forige helg, og har vært på sykehuset i flere dager. Men han er nå hjemme, så etter å ha besøkt bestemor, satte jeg kursen rett hjem til han. Han har influensa, men begynner å komme seg litt. Han bor jo på samme gårdstun som mamma og pappa, så når jeg er hjemme, springer jeg imellom husene.

I dag startet jeg dagen med nok en tur til bestefar. Etter han har vært syk og hatt noen fall, har pappa vært der hver morgen når han skal stå opp og hver kveld når han skal legge seg. I dag fikk pappa dra på jobb i rett tid, så tok jeg turen til bestefar og så til at han kom seg opp og hadde det bra. Så kjørte jeg og mamma til Rognan og besøkte bestemor. Hun hadde det bra i dag også, og koste seg med besøk. Hjemme hadde hun et maleri av en engel som passet på henne over sengen, og det tok jeg med til henne i dag. Hun ble strålende fornøyd.

Nå er det helg og vinterferie. Det skal nytes <3

Norge-verdens rikeste land?

I går leste jeg en artikkel på tv2.no, som satte spor hos meg. Saken handlet om en dame i 80 årene. Hun var for frisk til å være på sykehus, men for syk til å være hjemme. Likevel avslo kommunen søknad om sykehjemsplass. Sykehuset får nå etter den nye samhandlingsreformen dagsbøter for å ha pasienter som etter sykehusets definisjon er ferdig behandlet, og må derfor sende henne hjem. Det får meg til å spørre om vi virkelig er et av verdens rikeste land?

Vi burde sette pris på de eldre i samfunnet vårt. Tenk hvor mye de har gjort for samfunnet opp gjennom årene. De fortjener en verdig avslutning på livet. De fortjener å bli tatt vare på av oss. De fortjener den hjelpen de trenger, enten det er snakk om hjelp hjemme eller på et sykehjem.

Jeg la nok ekstra merke til denne saken, siden jeg har bestemor hjemme som er syk og svak. Og jeg skjønner hvor heldig jeg og min familie er. Bestemor fikk fast plass på sykehjemmet før vi rundt henne ba om det. Hun skulle bare inn for å få blodoverføring, og så hjem igjen. Men mens hun var der, så de at hun trengte mer hjelp, og ga henne derfor fast plass. Helt uten videre. Det er sånn det skal være! I tillegg har de gitt bestefar beskjed om at det er plass til en ekstra seng på rommet hennes, så om han ville, kunne han bare ligge over der innimellom. Det varmer hjertet mitt. For det må være tøft å ikke skal bo sammen plutselig, etter så mange år. Skulle ønske at det var sånn, uansett hvor man bor i landet. Det sies jo faktisk at vi bor i et av verdens rikeste land...

Helg og neste ukes hendelser

Helg er deilig. Våkne opp sammen med kjæresten, uten å stresse. I dag har vi vært en liten tur i byen, og i kveld blir det god mat og premieren på Mesternes mester på NRK. Det er godt å bare bruke helga til opplading, for det er mye som skal skje i uken som kommer. Tiiiiiidlig onsdag morgen reiser jeg til Bodø. Onsdag og torsdag skal jeg være på sykehuset på et kurs i regi av smerteavdelingen. Det blir spennende, men helt sikkert slitsomt. Jeg må også prøve å få tid til en liten runde i butikkene(går vel ikke an å være på bytur uten å gå i butikkene???) og ikke minst besøke slekt. Mammaen min er fra Bodø, så jeg har en god del familie der. Jeg må ihvertfall rekke å besøke mormor <3

Torsdag ettermiddag reiser jeg videre hjem til mamma og pappa i Saltdal. Det skal bli utrolig godt å treffe bestemor og bestefar igjen. Bestemor er på sykehjemmet nå, så det er ikke lenger bare å springe mellom husene for å treffe henne. Gleder meg til å gi henne en stor kos igjen, og snakke om livet. Hvert minutt sammen med henne nå er utrolig dyrebar.

Fredag starter jeg en ukes vinterferie. Det skal bli godt med en rolig uke etter alt som skjer denne uken. Dere skjønner kanskje ikke at jeg mener dette er mye som skal skje, men slik helsa mi er, er dette veldig mye. Både det å reise og sove i annen seng er en stor utfordring for meg. Men av og til er det verdt å ofre. Og for dette er det virkelig det.

PS: I dag kom endelig innkallingen til sykehuset i Tromsø i posten. Bare "litt" forsinket, siden jeg hadde avtale om at jeg skulle ha time i uke 3...

Er alle liv like mye verdt?

Nettavisene skriver i dag om prinsen i Nederland som har blitt tatt av et snøskred. Det at han er prins er heller ikke nok for media, de må framheve at han er vår egen konges gudsønn også. Men det som virkelig setter mine tanker i sving, er at de uttaler at han har fått landets beste leger rundt seg. Det sier meg at de mener hans liv er mer verdt enn andres. For om en "vanlig" mann i gata hadde blitt tatt av et skred, tviler jeg sterkt for at de hadde samlet landets beste leger. Er det rettferdig? Er det sånn at fordi man er kongelig, eller kjent på en eller annen måte, så skal man få mer og bedre hjelp? Er ikke alle liv like mye verdt, og like viktig å beholde?

Oppskrifter

Jeg trives veldig godt på kjøkkenet, og hadde derfor store planer om at en del av bloggen skulle være matoppskrifter. Jeg har derfor hatt det i bakhodet hver gang jeg har lagd mat de siste ukene. Men til min store forskrekkelse, har jeg oppdaget at jeg sakte men sikkert har mistet oppskriftene på veien. Ikke mistet de som i at jeg ikke finner de, men mistet de i den forstand at det er svært lite jeg lager ut fra oppskrift.

Det er ikke mange år siden jeg selv irriterte meg over at jeg f.eks ikke kunne få oppskrift på noe godt fra bestemor, fordi hun ikke hadde det. Det var helt usannsynlig for meg at man skulle kunne lage mat uten å følge en oppskrift til punkt og prikke. Men det er kanskje sånn det skal være når man blir voksen? Lager mat ut fra hva man finner i kjøleskapet og bruker øynene i stede for vekta. For noen år siden skjønte jeg f.eks ikke at det kunne gå an å lage vafler uten å følge en oppskrift fra punkt til prikke. Nå bruker jeg aldri oppskrift, og ingrediensene varierer fra gang til gang.

Jaja, vi får se om jeg finner på å lage noe etter en oppskrift. Da skal jeg dele den med dere! Kanskje det blir fastelavnsboller i løpet av helgen!

Ønsker dere alle en riktig fin helg. Kos dere, og nyt! Det skal ihvertfall jeg gjøre.

PS: Jeg har enda ikke fått innkalling fra Tromsø. Har ringt to ganger til og etterlyst, men det nytter hvis ikke. Snart sender jeg en torpedo... ;-)

Å bo i Spania, del 2

Som jeg skrev i del 1, har mine svigerforeldre leilighet rett ved siden av skolen jeg fikk jobb på. Det gjorde alt mye enklere for oss når vi skulle flytte nedover. For med boplass, var faktisk det meste på plass.

Utsikten fra leiligheten(en regnværsdag)

Skolen var også en enorm hjelp i flytteprossesen. For å bo i Spania, må han ha noe som kalles NIE-nummer. Det er som et identifikasjonsnummer som utlendinger i Spania må ha, f.eks for å betale skatt. Dette mås økes om på politistasjonen, og vanligvis må man sette av en hel dag for å få dette gjort. Man oppdager for at mentaliteten i Spania er "manana manana". Du kan aldri ha det travelt der! Men tilbake til NIE-nummeret, så ble dette ordnet i en fort, fordi skolen hadde ordnet med booking av tid på politistasjonen. Kontordama var også med oss, slik at vi hadde en tolk. I Spania er det veldig mange som ikke kan engelsk. Det er ikke så rart, for det er bare noen år siden engelsk ble en et skolefag, og alle tv program og filmer er dubbet.

Det verste for meg med å flytte til Spania, var å forlate venner og familie. Heldigvis var de flinke til å besøke oss. Oppholdet ga oss også nye venner for livet. Det blir veldig spesielt når jobben er det nærmeste nettverket man har, og alle er i samme bås. Da får kollegaene dine i tillegg rollen som venn og familie. Vi etablerte allerede kontakt med noen av mine kollegaer sommeren før vi flyttet. Og da vi var på ferie, var vi innom og besøkte to par, som begge ble av våre nærmeste der nede. Det var veldig godt å vite av noen når vi satt oss på flyet. I tillegg traff vi et til par, som også ble venner av oss, på flyet nedover. Og etter vi kom nedover ble vi kjent med verdens herligste ektepar. Jeg jobbet sammen med henne, og de ble til slutt våre reserveforeldre. Dit ble vi stadig invitert på god mat, herlige diskusjoner, mye god vin og dartspilling. Vi lidde med andre ord ingen nød når det gjalt det sosiale. Tvert imot, så har vi aldri vært så sosial som vi var det året.

Som jeg nevnte i forige avsnitt, var våre familier og venner flinke til å besøke oss. Christers søster, tantebarn, mamma og pappa, C´s foreldre, Janne, Jonas og Eira osv. Det var veldig godt å ha å se fram til, for savnet til de hjemme ble til tider stort.

Her hadde vi vårt gudbarn Eira og foreldrene hennes på besøk

Resultatet av dette året, ble at Spania nå er vårt andre hjem. Så snart vi har mulighet, reiser vi nedover dit. Og jeg anbefaler stadig folk å feriere i området. Det er perfekt i mine øyne. Sol, strand, severdigheter, SHOPPING, nært flyplass og godt tilrettelagt for å være aktiv, enten man vil spille golf, sykle, spille tennis, drive med vannsport etc. Hva mer kan man ønske? Og for vår del, har vi i tillegg et nettverk der nede. Vi har alltid noen å treffe. Etter noen måneder der nede var det faktisk sånn at jeg sjeldent gikk på supermarkedet, uten å treffe noen kjente. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje. Men nettverket blir ganske stort, med alle som er involvert i skolen.

Jeg får avslutte slik jeg avsluttet del 1. Et lengre opphold på Costa del Sol kan så absolutt anbefales. Hopp i det, jeg kan nesten garantere at dere ikke blir å angre. Vi drømmer om å en gang senere flytte nedover igjen...

Ny mann i livet mitt

Neida, C er fortsatt verdens beste, og jeg har ingen planer om å bytte han ut. Men jeg har fått en ny mann i livet mitt, og han heter Ole Henriksen. For et par uker siden overga jeg meg, og fant ut at jeg skulle prøve hans produkter og se om de er så bra som "alle" skal ha det til. Og det er bare å innrømme det med en gang. Jeg er frelst, og allerede avhengig av produktene.

Ole Henriksen er dyre produkter. Egentlig for dyre produkter. Men når jeg bestemte meg får å teste, så hadde de 20% på blivakker. Lettlurt som jeg er, fant jeg ut at det var en fin anledning til å teste de ut. Men jeg startet forsiktig. Bestilte serumet som er hans eget favorittprodukt, og en ansiktsmaske. Allerede samme dag som jeg mottok disse produktene, startet coverbrands en kampanje med 15% avslag på de samme produktene. Fortsatt lettlurt som jeg er, la jeg inn en bestilling. Sa til meg selv at to produkter var for lite for å teste skikkelig. Denne bestillingen ble litt større. Mist, lypsyl, rensekrem og dagkrem havnet i handlekurven. Problemet var bare at denne kampanjen varte lenge. Så et par dager senere la jeg inn foreløpig siste bestilling. Da ble det øyekrem og nattgele. Nå får det holde for en stund!

Samlingen min

Men jeg er som sagt frelst. Jeg har aldri hatt så myk hud før. Det er vanskelig å skal plukke seg ut kun en favoritt, men om jeg får kniven på strupen, må det bli dagkremen. Og så kommer serumet og lypsylen på plassene bak. Men produktene er jo litt avhengig av hverandre, så dagkremen hadde f.eks ikke vært så god, hadde det ikke vært for misten. Og hadde det ikke vært for serumet hadde ikke misten vært så god osv.

Mine tre favoritter

Jeg får mange spørsmål om hvordan jeg klarte å velge hvilke produkter jeg skulle bestille. Svaret er en god kombinasjon. Jeg leste hva andre bloggere anbefalte, så hva som var skrevet om hvert enkelt produkt hos nettbutikkene, og så fikk pengeboka den siste og avgjørende stemmen. Sto jeg f.eks igjen med en krem til 400kr og en til 900kr, så falt valget på den billigste. Produktene er dyre nok som det er.

Valentines Day

De kommer som perler på en snor, dagene jeg ikke har helt sansen for. Dagene som er kommet fordi handelsstanden ønsker mersalg. I dag er det Valentines Day som stå for tur.

Mange av dere rister sikkert på hodet når jeg sier at det er handelsstanden som står bak dagen. Jeg vet at dette er en gammel tradisjon i andre land. Men i Norge er tradisjonen relativt ny. Og det er butikkene og Posten som har stått bak det meste av promoteringen av dagen. Jeg mener at det er de som har innført dagen i Norge. Og hvorfor? Jo selvfølgelig for å tjene mer penger.

Ikke misforstå meg. Jeg elsker å bli satt pris på, både med ord, blomster og gaver. Men det burde være unødvendig å ha en dag for dette. For meg vil det ikke bety så mye om C kom hjem med en gave eller blomster i dag. Ja, det hadde vært koselig, for all del! Men da hadde jeg følt at han ga det til meg fordi det var Valentines Day, ikke fordi han satt pris på meg. Jeg trenger dessuten å bli satt pris på mer enn en dag i året. Jeg trenger jevnlig kjærlighet. Og kjærligheten betyr mye mer når den kommer helt uventet, på en helt vanlig hverdag.

Jeg ser forresten at jeg ikke er alene. I følge wikipedia, ignorerer 70% av dem som er i parforhold, denne dagen...

Status

Nå begynner det å bli noen dager siden forige blogginnlegg. Mitt fokus har vært en helt annen plass enn på bloggen. For vel en uke siden, skrev jeg et innlegg om min bestemor, og at hun var kommet hjem fra sykehuset. Gleden ble kortvarig, og hun har vært veldig dårlig den siste uken. Jeg og C reiste derfor hjem i helgen, for å få være litt sammen med henne.

Jeg tror aldri man kan forberede seg på døden. Bestemor er jo over 92 år, og hun har levd et fantastisk liv. Det finnes ikke snillere menneske enn henne. Og jeg har kun gode minner fra de 28 årene jeg har fått sammen med henne. Og ihvertfall siden hun passerte 80 år, har jeg vært litt forberedt på at ting kunne snu, og at tiden vi hadde med henne måtte settes pris på. Likevel kjenner jeg at det er forferdelig tungt å måtte ta farvel med henne. Hun kommer til å etterlate seg et enormt tomrom i hjertet mitt.

Det var spesielt tøft å forlate henne i går. Hun ga tydelig uttrykk for at hun kanskje trodde det var siste gang vi møttes, selv om jeg har sagt at jeg kommer hjem igjen om to uker. Tårene hennes rant nedover kinnet. Men hun har en veldig sterk tro, og hun er overbevist om at hun kommer til himmelen. Vi var enige om at hun skulle sitte på en sky, og følge med oss derifra <3

Verdens beste mamma

Det nærmer seg morsdag. Jeg er egentlig ikke noe stor fan av slike dager. Føler at det er feiringer som handelsstanden har startet, for å få ekstra salg. Men jeg har gode minner fra denne dagen fra mine barndomsår. Hvert år ville jeg gi mamma kaffe og frokost på senga. Det var jo det "alle" gjorde. Jeg gjorde et forsøk hvert år også, men mamma hadde angst for smuler i senga, og ville derfor aldri ha frokosten der.

Som unge, var jeg nok i overkant avhengig av mammaen min. Jeg var såpass avhengig av henne at jeg ikke klarte å sove over hos venninner. Og enda værre var det hvis mamma fant på at hun skulle reise bort. Jeg husker med gru tilbake til ei av helgene i august hvert år. Pappa spilte(og gjør det fortsatt) fotball, og hvert år i august var laget hans med på NNM for oldboyser. Dvs at mamma og pappa reiste bort. Det var krise. Ei helg uten mamman min føltes som verdens undergang. Et år klarte jeg å spore opp hvilket hotell de bodde på, og ringte de i tide og utide(det var før mobilens tid). Stakkars mamma og pappa!

Heldigvis vokste jeg dette av meg. Men jeg ser virkelig opp til min mamma, og hun er min viktigste støttespiller. Det går ikke en dag uten at vi snakkes på telefonen. Vi trenger ikke å ha så mye nytt å fortelle. Det er bare en trygghet for oss begge å ha vært i kontakt. Hun er også svært viktig for meg i forhold til mine ryggplager. Hun har selv slitt med ryggen siden hun var ungdom, og vet dermed godt hva jeg går igjennom. Hun gir meg alt det jeg trenger. Støtte, råd, gode ord, ord til ettertanke, en klem, kjærlighet. Kort og godt så veileder hun meg gjennom livet mitt.

Jeg er utrolig glad i mamman min <3

Å bo i Spania. Del 1: hvordan det hele startet

Jeg og min samboer har fra vi ble sammen, snakket mye om å bo i utlandet. Et varmere land. Ingen av oss er noe fan av vinteren. Det ble lenge med snakket. For det er jo to helt forskjellige ting; det å snakke om noe og det å faktisk gjennomføre det.

Helt tilfeldig, kom jeg over en jobbannonse, rett etter en av disse samtalene våre. De søkte etter lærere ved en norsk skole i Spania. Det var heller ikke en hvilken som helst skole. Det var skolen som ligger 5 minutters kjøring unna mine svigerforeldres leilighet. Jeg og Christer ble derfor enige om at jeg skulle søke. Men jeg skal være ærlig å innrømme at jeg aldri trodde at søknaden skulle føre til noe. Jeg visste jo at slike skoler hadde enormt mange søkere. Jeg ble derfor superoverrasket da jeg en dag fikk telefon fra rektoren ved skolen. De ville at jeg skulle komme på intervju i Oslo.

Her ser dere meg sammen med rektoren.

Jeg var ikke mye høy i hatten, når jeg noen uker senere dro til Oslo. Jeg hadde aldri ført vært på noe jobbintervju, og dette var jo i tillegg en jobb jeg trodde jeg bare kunne drømme om. Når jeg kom til Oslo, ble jeg møtt av en venninne, og hun var sammen med meg helt til jeg gikk inn på intervjuet. Tror aldri hun har sett meg så nervøs noen gang. Men en av mine bedre egenskaper, er at jeg er ganske så flink til å snakke. På godt og vondt. Så den halvtimen intervjuet varte, gikk kjempefort. Jeg snakket kun fra hjerte, og alt jeg hadde forberedt var glemt.

Selv om jeg følte at intervjuet gikk greit, hadde jeg ingen forhåpninger om å få jobben. Jeg hadde også begynt å grue meg litt. Jeg tenkte på alt jeg måtte forlate her hjemme hvis jeg fikk jobben. Foreldre, besteforeldre, storebror, tantebarn, gudbarn, venninner, huset og jobben. Det var derfor med litt blandede følelser jeg mottok telefonen om at jeg fikk tilbud om jobb. Jeg prøvde å ta den enkle utveien. Si til Christer at vi ikke trengte å dra. At det ble for mye styr. Men for han var det ikke noe alternativ. Vi skulle flytte!

Og dermed ble det flytting. I august 2008 satte vi nesen sørover. Og fra det øyeblikket var usikkerheten min borte. Dette skulle vise seg å bli et fantastisk og minnerikt år. Tiden der nede skal dere få høre om i del 2.

Men jeg får stadig spørsmål fra venner som er lærere om jeg anbefaler å prøve ett eller flere slike år. Og det kan jeg med hånda på hjertet. Til alle dere som vurderer å flytte til et annet land. Gjør det! Se på mulighetene istede for hindrene. Dra ut i verden og opplev den! Det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke gjorde...

DNS Malaga. 

Skolen fra framsiden

Skogal

Man trenger nok ikke kjenne meg så veldig godt for å skjønne at en av mine aller største lidenskaper er sko. Jeg ELSKER sko. Og skofamilien min blir bare større og større. Jeg liker alle typer sko. Støveletter, joggesko, sneakers,ballerina, sandaler, pensko, ja til og med støvler. Men jeg har en ekstra svakhet for sneakers og joggesko. Og spesielt Nike sine. Hvis du i tillegg finner noe som er lilla på de, kan jeg garantere at jeg liker de. Med min rygg, er også disse skoene aller best. De er godt oppbygd, har god demping og ingen vonde hæler. Sikkert derfor jeg er så stor fan. Skulle gjerne hatt på meg alle de fine skoene med hæler, men ryggen nekter...

Det er mange som ikke skjønner lidenskapen for sko. Min samboer for eksempel, kan ikke skjønne poenget med mer enn 2-3 par sko. Jeg skal være enig i at jeg har i overkant mye sko, men jeg ser nesten på det som min interesse. Og ikke røyker jeg, og det er sjeldent jeg drikker alkohol. Ergo masse penger spart, som jeg heller kan bruke på sko. Lurt, hva?

For meg er sko en vikitg del av antrekket. Har jeg på meg en lilla genser, blir det feil med grønne sko. Mange av dere rister nok på hodet nå, men sånn er det i mitt hode.

Jeg kjøper sko nesten overalt. Det første jeg ser etter når vi er på ferie, er skobutikkene. Det er artigst å handle sko da, for da kommer du ikke hjem, og så møter du 10 stk i byen med samme sko. På ferieturen i USA forige sommer ble det tre par nye joggesko. Men for å tilfredstille skohiget mitt, kjøper jeg selvfølgelig mye sko her hjemme i Norge også. Men det blir mindre og mindre til at jeg kjøper i butikker. Netthandelen har overtatt. Det er så deilig(og alt for enkelt) å bare sitte hjemme i fred og ro å sikle, for så å bestille. Det er nok Heppo og Brandos som er de mest kjente skobutikkene på nett, men det er ikke der jeg handler mest. Brandos og Heppo har et veldig godt utvalg, men ingen kan måle seg med www.baresko.no når det gjelder kundebehandling. Hvis du bestiller skoene på dagtid, blir de alltid sendt samme dag. I tillegg har de kjempegode returordninger, med 365 dagers frist. Gratis retur har de også. Da trenger man ikke være redd for å bestille feil størrelse, eller at skoen ikke passer foten. Jeg kan anbefale de på det varmeste!

Jeg sitter nå og sikler etter to nye par. Har plutselig fått det for meg at jeg trenger noen rosa sko. Rosa skal jo være en av de hotte fargene i vår, og man får vel ikke noe mer jentete enn rosa?

Hvilke synes du var finest?

Flatpakke + Guro = uvenner

Det er lite som får fram så mye sinne i meg, som skruing av flatpakker. Jeg beundrer alle dere som synes flatpakker er morsomt. Skjønner ikke hvordan det går an! Vi har jo kjøpt en del nye møbler i det siste. Men jeg har vært heldig. Christer har skrudd og jeg har vært oppsynsmann. Noen må jo ha den rollen også. Levere ut skruer, sjekke tegninger og finne fram rett skrujern.

I formiddag ringte min gode venninne og sa at hun hadde kjøpt bordet til meg på Ikea i går(det jeg skal ha mellom stolene). Jeg klarte selvfølgelig ikke å vente, og kjørte derfor rett ned til henne og hentet det. Problemet var bare at når jeg kom hjem, hadde min kjære dratt bort. Jeg har selvfølgelig ikke tålmodighet til å vente til han kom hjem. Fortalte meg selv at det kun var et lite bord, hvor mye hokus pokus kunne det være med det? Svaret mitt nå er MYE! Hvorfor kan man ikke bare få møblene ferdig satt sammen?

Slik ser det ut nå. Jeg vet det ser nesten ferdig ut. Trodde faktisk en stund at jeg skulle klare det. Problemet var at når jeg skulle feste siste fot, så hadde en svær bolt løsnet. Og for å få den fast, må jeg demontere det meste. Finnes det noe mer demotiverende enn det? Jeg tok derfor en pause nå. En LANG pause. Og begynte å skrive dette innlegget. Blogging er godt for å få ut frustrasjon og følelser! Og stakkars dere må lese dere igjennom den. Men jeg gir meg skjeldent, så bordet skal bli ferdig, koste hva det koste vil.

Oppdatering: bordet er på plass. Har vel og merke jukset litt...

Stua er herved komplett :-) Takk til Bergh-Lund-ekspressen for Ikea-levering <3

Hypermobilitetssyndrom(HMS)

Jeg får ofte spørsmål om hva det er som fører til smertene mine, så jeg skal nå gjøre et forsøk på å forklare litt. Det ligger jo litt i navnet da, hypermobil.

Det finnes to begrep, som mange bruker om hverandre, men som har en vesentlig forskjell. Hypermobile ledd og hypermobilitetssyndrom. Så mange som 10-20% av nordens befolkning har det som heter hypermobile ledd. Det eneste det betyr er at man har ledd som er overbevegelige. Det er altså en tilstand og gir ingen smerter. Men hvis du får smerter knyttet til dette, og i tilegg oppfyller en del andre kriterer, er det snakk om hypermobilitetssyndrom(eller Ehlers- Danlos syndrom som er en bindevevssykdom). 

For å få denne diagnosen, må man gjennom en rekke tester, som på fagspråket heter Beighton skår. Disse fikk jeg tatt i Tromsø høsten 2011. Kort fortalt går det ut på å teste utslaget i forskjellige ledd, og man må oppnå minimum 5 av 9 poeng for å få diagnosen.

I tillegg til overbevegelige ledd, får jeg også veldig lett blåflekker(kan ikke huske å ha sett beina mine uten blåflekker), har litt overbevegelig hud, ledd som går ut av sin posisjon og strekkmerker. Dette er egentlig også symptomer på Ehlers-Danlos, men jeg hadde likevel(heldigvis) ikke nok symptomer til å få den diagnosen. EDS angriper også de indre organene, og fører dermed til mer kompliserte plager. Med EDS er det også fare for at hovedpulsåren plutselig kan sprekke. Det er derfor jeg sier heldigvis til at de ikke ville gi meg den diagnosen. Nyere artikler antyder derimot at det er så vanskelig å skille mellom EDS hypermobil type og hypermobilitetssyndrom, at de heretter vil gå under en og samme diagnose. Det skremmer meg litt, for av to onder, foretrekker jeg jo så absolutt HMS. 

Det er ikke bare i ryggen jeg har disse overbevegelige leddene. Jeg har også fått det påvist i armer, fingre, ben og hofter. Men smertene har jeg i hovedsak i ryggen og i knærne. Men til tider kjennes det ut som at smertene som skulle vært fordelt på alle leddene, har samlet seg i ryggen.

Dette er noe jeg har hatt latent i kroppen siden fødsel. Det er mye som tyder på at det ligger i genene, for jo mer jeg blir utredet, jo mer passer det inn som en del av mammas sykdomshistorie også. Det er ikke en sykdom man kan bli kvitt heller. Jeg må dermed bare gjøre det beste ut av det, og satse på bedre perioder enn hva som har vært tilfelle de siste par årene. Jeg har jo tidligere gått i over 1 år uten å kjenne noe til smertene, så jeg lever i håpet.

Jeg har forresten enda ikke fått noe innkalling til sykehuset i Tromsø... Var sikker på at den måtte komme i går, for da lå det 8 brev i postkassen, men ingen av de sto UNN på....

Gladnyhet

De fleste av dere vet det, men til dere andre: jeg har vokst opp på en gård på landet. Jeg kunne ikke hatt en bedre oppvekst. Jeg bodde sammen med mamma, pappa og storebror. Jeg kunne løpe fritt. Mamma og pappa trengte ikke å være redd for meg når jeg gikk ut. Idyllisk.

Jeg begynte ikke i barnehage før jeg var 4 år. Årsaken var at på samme gården, bodde også bestemor og bestefar. Så der var jeg, mens mamma og pappa var på jobb og storebror på skolen. Bestefar var arbeidskar, så han avr stort sett ute. Kjørte traktor, hugde ved, reparerte en bil eller kanskje lagde et kjevle eller ei bakstfjøl. Dermed var det jeg og bestemor som styrte skuta inne. Jeg kunne ikke hatt det bedre. Vi bygde hytte. Da fikk jeg kose meg i hytta, mens bestemor serverte kjeks og saft. Vi lekte butikk, slik at hun lærte meg å telle. OG JEG FIKK LOV TIL Å KLE MEG UT I HENNES KLÆR! Opp gjennom oppveksten var jeg nok til tider mer hos bestemor og bestefar, enn hjemme. De hadde alltid tid til meg, og jeg fikk lov til det meste.

Bestemor og bestefar har vært gift i 65 år, og kjærester i 70. De ble til og med døpt i samme dåpsvann. De er ikke gift fordi å skille seg ikke er et alternativ for den generasjonen. De er gift fordi de elsker hverandre. Bestemor fortalte meg for en stund siden at hun allerede som unge ble opplært til å kalle bestemors far for svigerfar. Så det var nok meningen at det skulle bli de to. Det gir meg troen på ekte og livslang kjærlighet.

De har vært heldige. Fram til i fjor høst hadde ingen av de vært særlig syk. Men siden høsten har bestemor dratt inn og ut av sykehuset. Hun har et magesår og/eller en svulst. Den blør med jevne mellomrom, og det gjør at hun får alt for lite blod i kroppen. Hun blir nedbrutt hver gang hun må på sykehuset, og vi rundt henne ser at hun blir svekket av disse turene. Det er langt å kjøre og mye styr. I går ble jeg oppringt av pappa. Han fortalte at hun hadde blitt sendt med ambulanse til sykehuset igjen. Når hun mister blod, får hjertet det tungt. Et hjerte som har slått i 92 år og 1 mnd begynner å bli sliten, så vi vet ikke hvor mye hun tåler. Jeg blir redd hver gang hun blir sendt på sykehuset. Og trist fordi jeg vet at hun ikke vil dit. Gladnyheten jeg skal frem til, er at jeg akkurat fikk telefon om at hun nå hadde fått komme hjem igjen. Så fort har det aldri gått før. Hun har flere ganger vært på sykehuset i 1 uke. Men nå hadde hun bare fåt blodoverføring, og så blitt sendt hjem igjen.

Når hun har passert 90 år med god margin, kan man si at hun har fått levd livet. Et lykkelig liv i hennes tilfelle. Det er ingen som vet når kroppen ikke klarer mer. Men jeg er glad når hun får være hjemme. Hjemme sammen med bestefar. Da har hun det godt. Så får vi som er rundt henne bare nyte og suge til oss hvert øyeblikk vi har sammen med henne.

Og ja. Bestemor er mitt aller største forbilde <3

Ny stue

Det er rart hvordan man endrer stil gjennom årene. På stua har vi hatt mørke bord, stoler og sofa. Det har passet veldig godt, siden vi har mørk parkett og lyse vegger. Men før jul kjente jeg plutselig at jeg fikk nok av alt det mørke.

Egentlig startet det litt tilfeldig. Jeg var på tur til byen, og som alltid, sto P4 på i bilen. Plutselig hørte jeg reklame om at Møbelringen hadde 50% på en del utstillingsmodeller. Og dermed kjørte jeg innom der, og spurte om de hadde noen hvite spisestuemøbler på salg. Og joda, de hadde et bord. Perfekt var det også, siden stolene hadde grå sitteputer, og dermed nesten samme farge som sofaen. Dermed kjøpte jeg det.

Og da var det jo gjort! Det går jo bare ikke an å ha hvitt spisebord, mens de andre bordene er brun... Så på januarsalget ble det både nytt stuebord og nye vitrineskap. Det er kjempekult med disse helt hvite stuene, hvor alt av interiør er hvitt, men for meg blir det litt for sterilt. Sofaen får derfor fortsette å være grå. Den er dessuten verdens beste, så den kan ikke byttes ut.

Jeg fant ikke nytt bord for å ha mellom stolene. Så enn så lenge står det brune bordet som et sort får mellom alt det hvite. Bordet jeg skal ha er på Ikea, og det er ikke akkurat bare en liten svipptur unna. Heldigvis skal en av mine søte venninner nedover i helga og handle til sitt nye hus, så da blir det endelig nytt bord på meg, og stua blir komplett. Hvis jeg ikke får innvilget de lilla stolene som jeg ønsker meg da.....

Hvor ble det av folkeskikken?

Jeg har noen blogger jeg må innom hver eneste dag. Gjerne flere ganger for dag. En av bloggene jeg leser daglig er Lene Orvik sin. I dag var intet unntak. Det var ikke kommet noe nytt innlegg enda i dag, men jeg så at hun hadde fått en del kommentarer på det siste hun la ut i går, og jeg gikk derfor inn for å se. For all del, hun hadde fått mange koselige kommentarer på teksten som handlet om browniesen hun hadde spist og gåturen med svigermor. Men det var en kommentar lenger ned som brant inn i hjertet mitt. En person med navn m(anonymiteten lenge leve) angrep Lene. Hun var falsk, overfladisk og det gikk rykter om henne. At hun kunne finne på å savne kjæresten etter et par dager borte fra han var også helt forferdelig, for det var jo andre som var lenger borte fra sin kjæreste. Og for å ikke snakke om at hun hadde flyskrekk. Hvem i all verden tror hun at hun er, som forteller at hun er redd når hun skal fly....

Ofte skjønner jeg at det jeg leser, er noe bloggeren kommer til å få kritikk for. F.eks når Fotballfruen kjøper perlehengere til alle sine klær. Og da mener jeg ikke at jeg reagerer på det selv, men ut fra det som blir skrevet skjønner jeg at dette er noe andre kommer til å reagere på. Jeg skjønte derimot ikke at det skulle bli leserstorm når den samme Fotballfruen la ut bilder av en kurv på badet med toalettpapir. Tenk det, hun hadde ikke Lambi, men First Price toalettpapir....Det var tydeligvis værre enn å banne i kirken.

En annen side av denne saken, som kanskje bekymrer meg enda mer, er at blogging er veldig populært blant dagens ungdom. Ikke det at selve bloggingen bekymrer meg. Tvert imot så synes jeg det er flott at de blogger. De viser en enorm skriveglede, de skjerper seg veldig når det gjelder rettskrivning og det er ingen grenser for hvor mye tekst de klarer å produsere. Det som bekymrer meg er at de gjennom kommentarene på bloggene lærer at det å kritisere andre er greit. Gjerne helt uten å være konstruktiv og ved å si mest mulig stygt. Det verste er at mange av de som skriver disse kommentarene er voksne mennesker.

En av mine favorittbøker som barn var Folk og røvere i Kardemommeby. Der hadde de kun en regel: "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil". Og enda så mange uenigheter det er mellom verdens religioner og livssyn, så har de en regel som er felles for nesten alle. Den gylde regelen. Den har mange ordlyder, men min favoritt er: "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg". Jeg tror mange kunne begynt å leve litt mer etter disse reglene. For jeg tviler på at alle dere som kommer med lite gjennomtenkte eller konstruktive tilbakemeldinger hadde ønsket å få slike kommentarer selv?! Det er så alt for enkelt å skrive noe stygt anonymt. Eller tiske og hviske bak ryggen på folk. Men hvis det ikke er noe man kunne sagt ansikt til ansikt, så er min oppfatning at man bare kan la vær å si det. Vi trenger faktisk ikke skrive alt vi tenker. Det er jo ikke sånn at bloggere skal tåle alt oppgulpet andre kommer med, bare fordi de er bloggere og dermed har valgt selv å skrive! De er vanlige mennsker og har følelser som jeg og du.

Jeg sier ikke at man bare skal være positiv. Kritikk er helt greit, men la den være konstruktiv!

Eksempel på en av mine kamper

Som jeg har sagt tidligere. Man må være frisk for å være syk. Jeg skal nå gi dere et eksempel på kampene jeg må kjempe:

Vinteren 2011 fikk jeg komme på en avdeling på sykehuset i Tromsø. Det var egentlig et lite skudd i blinde, men etter å ha hørt om noen som hadde fått hjelp der, ba jeg om henvisning dit. Og siden da, har jeg vært der med jevne mellomrom. Jeg går til en utrolig dyktig lege, og innimellom en fantastisk fysioterapeut. Hver gang jeg er der oppe, kommer jeg fornøyd hjem igjen, selv om kanskje smertene ikke er noe mindre. Men jeg føler meg både hørt og forstått. Og det er viktig.

Det er bare det at å få time hos de, er ikke bare bare. Jeg var der sist i november. Da avtalte vi at jeg skulle komme tilbake i uke 3. Jeg har enda ikke vært er... Jeg føler meg som ei ekte maskjerring. Mandag i uke 2 ringte jeg. Da fikk jeg beskjed om at de skulle sende legen min en mail og minne han på det, så skulle jeg få høre. Dagene gikk, og jeg hørte ingenting. Mandag i uke 3 kom, og jeg ringte nok en gang. Beskjeden var den samme. Legen skulle få en mail, og jeg skulle få høre. Man føler seg i overkant masete av å ringe sånn, så selv om mandag i uke 4 kom, så ringte jeg ikke. Men skuffelsen var like stor hver dag jeg så i postkassen, uten at det lå noen innkalling der. Men det nytter ikke å gi seg, så nå når mandag i uke 5 kom, motet jeg meg opp nok en gang, og ringte. Samme beskjed. Så nå går jeg og er like spent hver dag jeg ser i postkassen igjen...I dag, kanskje...

Men jeg lurer på når jeg skal lære. For dette er jo ikke første gang jeg går og venter, og må ringe gang på gang for å etterlyse. Hadde bare alle gjort det de sa de skulle gjøre....

Å jobbe med noe du elsker

Jeg skal ikke pynte på sannheten for at ting skal høres bra ut: hver eneste morgen når vekkeklokka ringer er jeg kjempetrøtt, og jeg drømmer om å bare snu meg rundt og fortsette i min drømmeverden. Men når jeg har innsett at det ikke er så lurt, stått opp og hatt litt vann i ansiktet, er denne følelsen byttet ut med glede. Jeg gleder meg til en ny og givende dag på jobb. Det er en fantastisk følelse å ha funnet et yrke som jeg elsker. Og jeg er utrolig heldig som traff blink på første forsøk.

Jeg var veldig usikker når jeg gikk på videregående, på hva jeg skulle bli. Jeg hadde egentlig planer om å bli fysioterapeut, men begynte å tvile mer og mer. Jeg vurderte fram og tilbake, og tenkte på andre yrker. Flere ganger var jeg innom tanken om å bli lærer, men slo det fra meg like fort. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg er utrolig treisk. Allerede da jeg gikk på barneskolen fikk jeg høre at jeg kom til å bli lærer. Hvem vil vel bli det når de er 12 år, og når atpåtil begge foreldrene dine er det? Svært få, og jeg var intet unntak! Jeg kunne jo ikke bare overgi meg, og la alle disse få rett? Men jeg tok til vettet, og endte da opp med å svelge noen kameler, og søke lærerskolen. 

I 2006 var jeg ferdig utdannet lærer. Det var en skremmende tanke, men samtidig gledet jeg meg veldig. Endelig skulle jeg få praktisere alt jeg hadde tenkt og lært. Problemet var bare at det var vanskelig å få seg jobb. I mine tanker hadde jeg forestilt meg å jobbe med de minste barna. Men når jeg plutselig en dag ble oppringt fra den skolen som den dag i dag er min arbeidsgiver, med spørsmål om å jobbe i ungdomsskolen, kunne jeg jo ikke si nei. Jeg gruet meg veldig, men helt uten grunn! Å jobbe med ungdom er fantastisk! Hvis mine elever representerer framtiden, så kan vi se lyst på den! I år er jeg kontaktlærer til 10.klasse. Det vil si at jeg nå for tiden er fullt opptatt med å veilede hver enkelt av mine 29 diamanter, til å søke den videregående linjen som passer dem best. De har en vanskelig jobb foran seg, for det å bestemme seg for yrke er ikke en enkelt sak. Og selv om vi som lærer, forelder, søsken eller venn kan veilede, så må jo hver enkelt ta sitt eget valg. Når jeg ser frustrasjonen deres, blir jeg enda mer takknemmelig for at jeg traff rett så fort.

Likevel, er jeg langt fra sikker på at jeg fortsatt er lærer hvis du spør meg om 20 år. Selv om jeg stortrives nå, vet jeg jo ingenting om hva morgendagen bringer. Og det er viktig å følge motivasjonen. En umotivert lærer unner jeg ingen.

Historien om ryggen min

Jeg var bare 17 år da jeg for første gang kjente smerter i ryggen. Jeg ble redd med en gang. Jeg har vokst opp med en mor med store smerter i ryggen, og jeg har sett hvordan hun har slitt. Jeg var livredd for at det samme skulle skje meg. Jeg var derfor veldig bestemt på at jeg ville finne ut hvorfor jeg hadde disse smertene. Det skulle vise seg å bli en lang vei, og jeg vet ikke helt om jeg har kommet til enden enda, 11 år etter.

De første årene kom og gikk smertene. Og hver gang de kom, dro jeg til legen. Stort sett nye leger hver gang, og optimistisk som jeg er, var jeg sikker på at nå skulle jeg få svaret på hva det var. Til min store fortvilelse oppdaget jeg at de fleste av legene ikke virket å være like interessert som meg i å finne svaret. En lege satte spesielt spor hos meg. Jeg gikk 3.året på videregående. Uken før hadde jeg også vært til legen, og da fikk jeg utskrevet sterke medisiner for smertene, men de ga seg ikke likevel, og derfor tok jeg da turen på nytt. Etter å ha fortalt historien min sa han: "vil du ha sykemelding eller paralgin forte"? Jeg måtte jo ærlig si at jeg ikke var interessert i noen av delene. Da, som nå, var jeg lite interessert i å være hjemme, det var jo så mye viktig jeg skulle lære på skolen. Og paralgin forte hadde jeg jo. Og det var da han sa setningen som jeg husker som om det var i går: "hva gjør du her , da"?

Smertene har kommet og gått, og jeg har i samme syklus gått inn og ut av legekontor, til fysioterapeuter, manuell terapi, kiropraktorer, spesialister, på opptrening, fått kortisonsprøyter, ja hva har jeg ikke prøvd. Journalen min er full av tanker om diagnoser. Men det den ene legen mente, lo den neste av. Jeg fortsatte kampen og nøt dagene og månedene jeg ikke kjente noe til smertene. Og levde et høvelig normalt liv.

Men så, i september 2009 begynte det å ulme i ryggen igjen. Jeg regnet med at etter noen uker eller måneder ville det forsvinne igjen. Men det skjedde aldri. Vi skriver i dag 29.januar 2012, og smertene er her fortsatt. Den siste diagnosen jeg har fått er hypermobilitetssyndrom. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tror kanskje de er på rett spor.

Jeg har ihvertfall lært en ting gjennom disse 11 årene, og det er at det er helt sant at man må være frisk for å være syk. Stort sett hver eneste undersøkelse og henvisning er en kamp. Men jeg gir meg ikke. Jeg har enda ikke passert 30 år, og kan derfor ikke bare slå meg til ro med så mye smerter. Jeg prøver å leve et så normalt liv som mulig. Førsteprioritet er jobben min. Så kommer samboer, hus og hjem, familie og venner. For tiden er det kun det første jeg klarer. Når jobbdagen er over, er det bare å hvile seg opp for å klare neste dag. Men jeg elsker jobben min! Og heldigvis har jeg fått utdelt verdens herligste samboer, familie og venner som forstår, og som er flink til å stikke innom og være sosial.

Jeg ønsker ikke medlidenhet gjennom å skrive dette. Jeg vil bare at folk skal forstå hva det er jeg sliter med. Forstå hvorfor jeg må avlyse ting og forstå hvorfor jeg ikke kan være med på alt. Hodet og hjertet vil bare mer enn kroppen innimellom....

Hei bloggverden

Blogging er noe de fleste har en mening om. Jeg følger mange blogger hver dag. Det er interessant å følge med i deler av livet til andre mennesker. Ja, jeg innrømmer det, først som sist! Nysgjerrigheten lenge leve!

Jeg har gjort et forsøk på blogging tidligere. Jeg og min samboer bodde 1 år i Spania, og da holdt vi familie og venner oppdatert gjennom bloggen. Det er litt det jeg ønsker nå også, selv om vi for lenge siden kom tilbake til kalde Nord-Norge. Min aller mest trofaste bloggleser i Spania var min mormor, som da var 80 år. Jeg er sikker på at hun kommer til å følge meg trofast også nå, så hei til deg mormor! Og hei til alle dere andre, både kjente og ukjente! Hyggelig at akkurat du stakk innom. Gi meg gjerne en liten kommentar, slik at jeg vet at du har tatt deg tid til å titte innom min blogg.

Det jeg ikke liker i bloggverden, er at mange har en tendens til å vise for mye fra livet sitt, og åpne seg for mye opp. Jeg vet jeg får en utfordring her, men jeg tar den! Noen deler av livet mitt vil jeg nok være ganske så åpen om, mens andre deler aldri vil få plass her. Jeg setter pris på hvis dere som ser på dere selv som mine venner, gir meg et lite hint når eller hvis jeg blir for åpen.